Jeg vet at det er skikkelig klisjé å reise til Romania på vampyrjakt, men hva annet skal man gjøre?
Det er noe med vampyrer som fascinerer – og jeg digger filmer hvor blodtørstige drapsmenn (og kvinner) med sylskarpe fortenner biter folk i halsen. Jeg har slukt bøkene til Bram Stoker og Anne Rice og brukt utallige timer på filmer og serier som True Blood og Twilight.
Da Romania ble valgt som neste destinasjon, var tema for turen klart: Vampyrjakt!
Men tro ikke at kofferten ble pakket full av trespyd, hvitløk og flasker med vievann! Jeg tror ikke (så mye) på vampyrer…
Vel fremme i Bucuresti henter jeg leiebilen og setter av sted i Draculas fotspor, og jeg føler meg faktisk litt fjollete. Samtidig er det ganske festlig, her jeg humper av sted på motorveien i Romania, med kurs mot Argeș-området og slottet Poenari.
Jeg er nok ikke den eneste vampyrjegeren i Romania. En reiserute etter steder med mer eller mindre genuin tilknytning til Vlad Tepes (Dracula av Valakia) er blitt en utbredt og omstridt form for turisme i landet. Lokalbefolkningen og turistmyndighetene er ikke like begeistret for å bli forbundet med overtro, blodtørstighet og levende døde. Allikevel er det ganske mange lokale som fortsatt tror på disse mytologiske skapningene. Begrepene vampyr og blodsugende vampyrer var ikke vanlig før på 1700-tallet, og i dag er de mer utbredt enn noen gang.
Solen skinner og jeg koser meg på landeveien gjennom Romania. Området er grønt og frodig, fjellene ruver i bakgrunnen og jeg kjører forbi og gjennom flere landsbyer. Hest og kjerre brukes fortsatt av mange, og hadde det ikke vært for motorduren så kunne jeg lett følt jeg var noen hundre år tilbake i tid. Landskapet er vakkert, og det er ikke vanskelig å forestille seg en tid da Vlad hersket og torturerte.
Bilen parkeres og over meg troner borgen Poenari. Slottet, som ble oppført på 1200-tallet, var en av Vlads hovedresidenser. Det er langt opp: 1 480 trappetrinn, gjennom flott natur, og det er bare å begynne å traske. Oppover og oppover. Ikke et menneske rundt meg. Slottet er for øvrig ikke blant de mest besøkte, noe som er behagelig siden du får opplevelsen for deg selv. Vel og merke at du er her på dagtid. Hvem vet hvem – eller hva – som holder deg med selskap når mørket kommer!
Andpusten og med litt tunge bein når jeg toppen. Betaler for inngang og fototillatelse og trasker rundt. Arkitektonisk oppfyller ikke slottet de allmenne forventningene til et Dracula-slott, og kan fint klassifiseres som en ruin. Et jordras i 1888 og generelt forfall legger en liten demper på vampyrstemningen, men det er absolutt verdt et besøk. Vlad selv har jo vært her!
Vel nede igjen inntar jeg en velsmakende lunsj på restauranten, hvor grønnsaker og hjemmelaget potetmos serveres på trefat. Kelneren smiler fornøyd og peker ut veien videre for meg på kartet.
Neste stopp er naturligvis den berømte byen Bran, kjent som Draculas hjemby. For å oppleve litt av Romanias vakre natur, går turen over fjellene. På den måten slipper jeg å kjøre tilbake til Bucuresti. Kjøreturen er magisk den, og jeg nyter synet av fjellene, innsjøer og store fugler som svever over meg. Den svingete veien tar meg høyere og høyere. Snøen begynner å dukke opp langs veien. Helt plutselig er det stopp! Et stort skilt forteller bilister at det er hit, men ikke lenger. Kjipt som fy, med tanke på at jeg må snu. Noe som tar meg rundt to timer tilbake til slottet og deretter mangfoldige timer på landeveien frem til Bran. Planene om å komme frem mens det fortsatt er dagslys, gikk i vasken.
Timene går. Merker at jeg holder litt krampeaktig i rattet nå som mørket har lukket seg rundt bilen. Det svake lyset fra bilen viser ikke mer enn noen meter foran meg, trærne lener seg over veien som vampyrer klare til å angripe og jeg merker at pulsen øker. Her har jeg i alle fall ikke lyst til å bli stående.
ENDELIG! Skiltet med Bran dukker opp foran meg og med litt frem og tilbake ankommer jeg hotellet. Godt mange timer etter timeplanen. Jeg ønskes velkommen med et stort smil av resepsjonisten, som for øvrig også eier det koselige hotellet.
– Vi ventet deg litt tidligere på dagen, sier hun og overrekker meg nøkkelen til rommet.
– Gikk ikke helt etter planen, med en de tour de luxe på grunn av stengt vei, informerer jeg trøtt.
Smilet hennes blir enda bredere og hun ber meg vente litt. Noen minutter senere kommer hun tilbake med noen glass og en flaske.
– Velkomstdrink. Vi må drikke for at du kom trygt frem!
Vi skåler, løfter glassene og svelger. Det brenner i halsen og jeg lurer på hva i all verden hun har lurt i meg… Så kommer ektemannen for å hilse på, og det blir en ny runde. Deretter kommer kokken for å høre om jeg vil ha en meget sen middag. Det blir enda en runde. Nå begynner jeg å bekymre meg for at jeg ikke skal finne frem til rommet, for dette var sterke greier!
Det tar ikke lang tid før jeg sovner. Det er – tro det eller ei – fullmåne, og jeg er ganske sikker på at jeg hører varulvene hyle mot månen.
Bran Belvedere er stedet å bo i jakten på vampyrer.
Neste dag skinner solen og jeg rusler nedover mot sentrum av Bran, som ikke er store byen. Den hadde ikke vært mer enn et navn på kartet om det ikke var for alle de bleke, sortkledde (samt de vanlige turistene) som kommer hit for å høre mer om Dracula.
Bran ligger i Transilvania, og ikke et eneste sted kommer du utenom Vlad Tepeș, opphavet til myten om Dracula. Torturmetodene hans derimot, de er ingen myte. Navnet Transilvania formelig drypper av blod.
Det klakker i hestehover, og en bonde på en kjerre tar meg igjen. Jeg hilser på noen sauer som dovent spiser frokost i hagen foran et av de sjarmerende husene.
På torget i Bran får jeg bevist at byen er en turistmagnet og at vampyrturisme er meget innbringende for befolkningen. Overalt blir jeg pådyttet t-skjorter, kopper, krus og juggel med det samme dystre ansiktet på.
Så ser jeg det jeg kom for: Slottet til Dracula! Høyreiste tårn, hvitkalkede vegger og røde takstein er et trolsk syn der det ruver på en høyde. Slottet ble påbegynt av sakserne i 1377 og skulle beskytte mot tyrkiske angripere. Guidene forteller merkelig nok ikke om vampyrer, korsfarere eller saksere. Slottet er fylt av kunst og møbler samlet sammen av rumenernes kjære dronning Marie (1875-1938), som fikk slottet i gave i 1920. Det lyse, hyggelige slottet har egentlig ingenting med Vlad å gjøre! Forfatteren av ”Dracula”, Bram Stoker, brukte kun slottet som modell for grev Draculas slott. De sies at Stoker aldri en gang har vært i Romania. Et rom i slottet er riktignok dedikert til historien om Dracula og Bram, så noe utbytte får vampyrturistene av besøket. Slottet er fortsatt et must for alle vampyrinteresserte.
Den som synes romanfiguren Dracula er skummel kan ikke trøste seg med at den blodtørstige inspirasjonskilden var noe bedre. Snarere tvert imot. Blikket til Vlad hviler på meg mens jeg spiser et bedre måltid på Count Dracula Club i Bucuresti. Det verserer mange historier om dem som aldri rakk å fullføre middagen hos Vlad. Flere ble utsatt for favorittprosedyren hans: Å smøre olje på en spiss stake, legge offeret på bakken, for så å tre den uheldige inn på staken ved å føre spissen inn i bakenden, opp gjennom kroppen og ut gjennom ryggen eller skuldrene. Etterpå ble staken med den lidende stakkaren reist til allmenn beskuelse. Kallenavnet ”Tepeș” betyr da også ”Spidderen”.
Så har jeg da vært på vampyrjakt i Transilvania. Jeg traff ikke på en eneste bloddrikkende tyrann, eller varulv. Det nærmeste jeg kom var en flaggermus som kom litt for nærme en kveld. Kanskje han var mett eller at blodet mitt ikke var fristende nok? Eller kanskje, kanskje merket han dunsten av hvitløk etter middagen – og det var nok til å holde ham vekk?
Skulle du mot formodning treffe på en vampyr eller to, kan du bruke en av disse metodene for å drepe den: Kjør en trestake gjennom hjertet, lur vampyren ut i sollyset, kutt av den hodet, sett fyr på den, kast vievann eller bind den fast med en lenke i sølv.
Hvordan kjenne igjen en vampyr? De er bleke, kan ikke være ute når det er lyst, har en mørk ring rundt iris (øynene), soverommet er som regel det kaldeste rommet i huset, de er ekstra sterke og trenger ikke spise eller puste. Alle vampyrer har en spesiell evne, som å lese tanker, se inn i fremtiden eller føle hva andre føler.
Viktigst av alt: Biter han eller hun deg i halsen og drikker blodet ditt – da vet du at du har møtt en vampyr!
LYKKE TIL I JAKTEN PÅ ROMANIAS VAMPYRER!
5 DRACULA-DESTINASJONER
Sighisoara
Vlad Tepeș fødeby, der barndomshjemmet fungerer som restaurant. Sighisoara er en av Europas best bevarte, fortifiserte middelalderbyer.
Dracula-slottet i Bran
Bran er en liten landsby et lite stykke utenfor Brasov. Kjent for sitt såkalte Dracula-slott, som tårner virkningsfullt over området, men som har liten, om noen, historisk forbindelse med Vlad Tepeș.
Count Dracula Club
En atmosfærisk og noe labyrintisk restaurant i Bucuresti med Dracula-tema. Har dere ”flaks” stiger greven selv opp fra sin kiste og forteller gjestene om stedet og sitt liv.
Poenari-slottet
Et av hovedsetene til den historiske Vlad Tepeș. Slottet er i dag temmelig redusert, men for vampyrjegere er det verdt et besøk. Utsikten fra toppen er flott.
Draculas grav
På en øy i Snagov- innsjøen, et stykke nord for Bucuresti, bor det en enslig munk. Han vokter sine dyr og klosteret med Vlad Tepeș’ grav. Vil du ta bilder, skal munken ha penger for det.
