Den høye buegangen voktes av to soldater i giv akt. De stirrer tomt foran seg, som om de er frosset i øyeblikket. I porten står en munk. Langt svart skjegg, håret perfekt flettet i en hestehale. Sort drakt. Hendene foldet som i bønn.
Solen treffer perfekt og lyser opp rundt ham. Nærmest som en aura. Slik må det føles å ankomme Perleporten. Munken foran meg utstråler godhet. Jeg føler at jeg bør gå ned på knærne og be om tilgivelse for mine synder.
Men jeg har ikke kommet til himmelen. Snarere til Curchi Monastery i Moldova. Mannen som har åpenbart seg for meg er Fader Lov, og han skal ta meg med på en åndelig reise i den ortodokse kirken.
Curchi Monastery er ikke bare ett av de viktigste arkitektoniske monumentene i landet, men også blant de vakreste og mest berømte klostrene. Flott plassert ved elven Vatic og omgitt av skog og frukthager, er kulissene mer enn spektakulære. Klosteret er bare enda en av Moldovas mange perler, og utstråler fred og harmoni.
Inn i det helligste
Fader Lov viser vei til Naşterea Domnului, bygd i 1872. Knallrød, med hvite kanter og sorte kupler, er katedralen et spektakulært syn. Dette er den høyeste kuppelen i Moldova, med imponerende 57 meter.
Om katedralen er vakker utvendig, er det ingenting mot hva som venter inne. Vi er alene i det store rommet, omgitt av fargerike ikoner, bildevegger og salighet. Fader Lov peker og forklarer. Han snakker ikke engelsk så alt oversettes av guiden vår.
Klosteret er omgitt av like mye mystikk som salighet. Noen historier sier at det ble bygd av Stephan the Great, etter en seier i en av de mange krigene han deltok i. Andre legender forteller det ble bygd av to brødre. Lord Curchi, den ene av brødrene, var lederen i en røverbande som hadde drept et eldre ektepar i skogen. Etter drapet ble brødrene forfulgt av uhell og tragedier, så de vendte seg til Gud, og ble senere munker. Opprinnelig bygde de en liten trekirke på området, som senere ble bygd om i stein.
Hvem som bygde det opprinnelige klosteret – og hvorfor – får vi nok aldri svar på da sannheten har forsvunnet i fortiden.
Det vi vet med sikkerhet er at klosteret ble bygd i 1773, da som en liten trekirke. Nesten et århundre senere, i 1868, ble kirken gjort om til kloster, og anerkjennes som da klosteret ble grunnlagt.
Moldova var i mange år underlagt Sovjetunionen, og klosteret gikk inn i en mørk epoke da religion ikke var tillatt. Deretter ble klosteret brukt som psykiatrisk sykehus mellom 1959 til 1995. Et enormt restaureringsprosjekt ble iverksatt på begynnelsen av 2000-tallet, og det er lett å forstå hvorfor klosteret anses som ett av de vakreste i landet.
Skjenket full av munken
Vi rusler ut i solen igjen, og Fader Lov viser oss brakkene hvor munkene bor, trekirken St. Demetrius (1755), en stenkirke fra 1810 og den uferdige vinterkirken St. Nicholas (1936-1939).
Etter endt omvisning med munken, gir guiden beskjed om at Fader Lov ønsker å invitere oss på te og kaker. Dette kommer som en stor overraskelse på oss, og er absolutt ikke hva vi forventet. Men man sier ikke nei til en som kommuniserer med høyere makter, og vi takker ja med en gang.
Inne på det lille kjøkkenet er det varmt og lunt. Fader Lov setter på både te og kaffe, og snart står kaker og frukt på bordet. Han er så høflig at han går rundt med brettet hver gang vi skal forsyne oss.
Dessuten er han meget interessert i å høre om Norge, våre verdier og levemåte. Tre kopper med te senere har vi dekket skole, politikk, kultur og religion.
Den søte munken erklærer at vi må utbringe en skål for vårt nye vennskap. Jeg tenker i mitt stille sinn at koppen er tom, og jeg orker ikke mer te. Da slipper Fader Lov nok en bombe: Vi skal drikke konjakk!
Innrømmer at jeg blir litt lang i masken. Konjakk var det siste som slo meg da han ytret ønske om å skåle. Men den sortkledde munken reiser seg, henter frem flasken, og skjenker glassene som en erfaren bartender.
Ikke drikker jeg så ofte, og ikke liker jeg konjakk, men settingen er for unik og høytidelig til å si nei.
Vi løfter glassene og lærer vår nye venn å si skål på norsk. Han mestrer naturligvis også dette perfekt.
Det brenner i halsen. Både Fader Lov og guiden tenker nok at tårene mine skyldes dette spesielle øyeblikket, men sannheten er at konjakken er altfor sterk.
Munken nøyer seg ikke med en runde – vi får beskjed om at flasken skal tømmes. Etter runde tre har jeg glemt at jeg ikke liker konjakk, det brenner ikke lenger i halsen og synet er litt uklart.
Fader Lov reiser seg og ikler seg en sort hatt og et stort kors i gull.
– Kom mine venner. Nå skal vi på gudstjeneste!
Litt ustø i kirken
Med stø steg rusler denne fantastiske mannen mot vinterkirken St. Demetrius. Jeg litt mer ustø bak ham. Hva kommer de høyere makter til å tenke om at jeg kommer småfull (for det er faktisk det jeg er) inn i kirken?
Vi er langt fra alene. Flere av de lokale har tatt turen, og alle står med bøyd hode mens de venter på prosessen av prester. Rundt oss er det ikoner og tente lys.
Dørene til det helligste åpner seg, og rundt ti prester og munker, inkludert Fader Lov, gjør entré.
Bruk av røkelse representerer et sentralt element i ortodokse ritualer, og det oppfattes som utenkelig å gjennomføre liturgien uten røkelse. Presten bruker et spesielt røkelseskar som han svinger, og dermed spres skyer av velduftende røyk over ikonene og menigheten. De tilstedeværende «griper» røyken med hånden og «fører» den inntil egen kropp.
Bønnen uttales på et språk jeg ikke skjønner noe av, og de kraftfulle stemmene gir gjenklang i kirken mens prestene og munkene går rundt. Dette er noe av det mest spirituelle jeg noen gang har opplevd.
Når prestene forsvinner inn i det aller helligste igjen, vinker guiden på oss. Det er på tide å tre inn i den moderne verden igjen. Jeg må riste på hodet for å komme ut av den nærmest transelignende tilstanden jeg befinner meg.
Aldri i mine villeste fantasier hadde jeg trodd jeg skulle sitte i et kloster og drikke konjakk med en munk – for deretter å delta (småfull) på messe!
