Nærkontakt med hvithaien

Tåken ligger som en hvit duk over Cape Towns landemerke Table Mountain og solen har enda ikke stått opp. Det har ikke jeg heller for så vidt. Urviserne står på 04:30, og det er på tide å begi seg mot Gansbaai, som ligger rundt to timers kjøretur fra Cape Town.

I dag skal jeg stå ansikt til ansikt med ”havets skrekk” – den fryktinngytende hvithaien!

Halvt i søvne ankommer jeg kontoret og sjekker inn. En kort briefing om hvordan dagens program ser ut, og så går vi om bord i båten. De aller fleste deltagerne har sett filmen Haisommer, og frykten for å bade holdt folk vekk fra vannet i en lengre periode. Det er slutt på det nå, for her er ingen fare!

Haien kan ikke ta deg, sier de i Gansbaai…

Helt ærlig så er det ikke haien som skremmer meg mest. Det er sjøsyke! Jeg blir uvel bare jeg skal ta ferjen mellom Moss – Horten, og havet ser faktisk mer fryktinngytende ut enn en hvithai på fem meter med kjeften vid åpen. Guiden Jack flirer av meg, og garanterer at jeg ikke er den første som uttrykker den problemstillingen. Han forsikrer meg om at det er bare å la mageinnholdet velte over kanten om behovet melder seg.

– Godt å vite tenker jeg i mitt stille.

Båten tøffer ut fra Gansbaai. Solen steker og sjøspruten slår opp foran båten. Det sitrer i kroppen og spenningen stiger. Ankret droppes og jeg kler på meg våtdrakten. Agnet, som består av en diger tunfisk, slenges ut, og så er det bare å vente. Det er dette som tærer på en stakkars, norsk sjøsyk kropp. Den konstante rullingen av båten. Jeg føler meg like hvit i ansiktet som skumtoppene på havet, og magen ruller ikke akkurat i takt med båten. Den lever sitt eget liv.

Så sitter vi her da, guiden og de fem andre deltagerne (hvor for øvrig jeg ikke er den eneste som er litt blek rundt nebbet) og meg. Vi venter. Venter og venter. Venter på at magen skal stabiliseres og på at monsteret skal dukke opp. Jack blir plutselig ivrig og peker ned i havet. En stor skygge nærmer seg. Så en til. Så enda en. De sirkler rundt båten som svarte skygger i grålysningen. Fra båtstripen virker disse skapningene enorme. Elegant beveger de seg rundt båten og gnafser etter tunfisken. Det første agnet forsvinner som ingenting. Akkurat som det var en liten sild som var kastet ut. Det indiske paret som er med oss blir enda blekere. Konen ser faktisk ut som et laken der hun sitter, og øynene er omtrent like store som bøyene på båten.

– Haiene er større enn jeg trodde, sier hun lavt.
– Aldri i livet om jeg går i vannet med dem!

Buret senkes, jeg justerer masken og klatrer over rekken. Ned i buret. Eventyret kan begynne. Med et fast grep i jernstangen ruller jeg i takt med det kraftig bølgende havet mens jeg venter på at The Great White skal nærme seg. At de kommer er ganske så sikkert. De sirkulerer og viser seg frem nede i dypet under buret. Svarte skygger som glir elegant gjennom det grønnaktige vannet.

At hvithaien er fryktet er én ting. Men den er også meget fascinerende. Jeg kan ikke hjelpe og tenke at den er jammen meg en vakker skapning. Øverst på matkjeden i havet – og ikke uten grunn.

Tunfiskhode nummer to kastes ut. Det vipper litt frem og tilbake, bare noen meter unna buret. Jeg må opp å puste litt. Trekker pusten dypt inn igjen før jeg dukker ned under havoverflaten igjen.

Venter… venter…

Så plutselig er den der! Jeg stirrer rett inn i de svarte øynene til en hvithai. Hånden, som tviholder rundt stålgitteret, er bare noen centimeter unna den kraftfulle halen.

Haien tar fart. Tunfiskhodet slites i stykker som ingenting. Det er ganske mange, for ikke å snakke om store, tenner som river i byttet. Tennene kan nemlig bli syv centimeter lange, og den har opptil syv rader med nesten Colgate-smil. Hvithaien kan skifte ut så mye som 40 000 tenner i løpet av sitt liv, så den er ikke redd for å kvitte seg med noen underveis. Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg er meget fornøyd med at det ikke var armen min han gikk løs på.

Borte vekk. Haien har takket for seg, og møtet er over like raskt som det startet.

Gratulerer: Jeg har akkurat stått ansikt til ansikt med et av verdens mest fryktede skapninger – og overlevd!

Med et stort smil om munnen sitter vi på dekk og prater om opplevelsen. Adrenalinet pumper fortsatt og lunsjen smaker (tro det eller ei) godt.

Nå kan jeg reise hjem til Norge og fortelle om det fantastiske møtet med hvithaien – som ikke er så tøff som man skal ha det til (sett fra innsiden av et stålbur). Glemt er sjøsyke og ubehag under selve båtturen. Solen skinner, magen har roet seg og haien spiste oss ikke.

Livet er ja(w) fantastisk!

VERDT Å VITE

• Dykking med hvithai foregår i Gansbaai, et av verdens rikeste farvann med hvithai, rundt 175 kilometer øst for Cape Town, Sør-Afrika.
• Opplevelsen foregår i stålbur, som senkes ned i vannet. Agn kastes ut rundt båten for å lokke til seg haien. Du trenger ikke dykkererfaring for å være med på moroa. Alt du trenger er en god dose mot og ønske om nærkontakt med disse fascinerende skapningene.
• Beste tid for dykking med hvithai er perioden mai til september.