– Hysj! Ikke si et ord og ikke rør deg!
Guiden ser litt blekere ut enn han gjorde for noen minutter siden. Det samme kan sies om meg, og med tanke på at jeg kom rett fra seks måneder i Norge uten sol i ansiktet, sier det sitt.
Pulsen har steget ganske høyt og jeg er sikker på at hjertet banker så det høres langt utover savannen. Øyene står på stilker og det er noen svettedråper i pannen. Jeg ser at sjåføren har fått økt pulsen ørlite grann også, og jammen er det ikke en svettedråpe som pipler nedover det nybarberte kinnet hans.
Sjåføren lener seg forsiktig mot venstre og griper geværet. Best å være på den sikre siden her. Det er så vidt jeg tør å løfte kameraet. Vil helst ikke provosere frem noe. Kameraet dirrer i hendene mine og det er litt problematisk å fokusere.
Årsaken til svettetokten, den økte pulsen og de litt hvitere ansiktene er et nesten to meter langt kattedyr på rundt 50 kilo som ikke spiser annet enn kjøtt.
Drømmen om å se gepard har gått i oppfyllelse og jeg burde være jublende glad og så lykkelig at hjertet nesten sprenges.
Problemet er bare at dette vakre rovdyr har bestemt seg for at panseret på den åpne safaribilen er et fint sted å hvile! Bilen har ikke tak (det slo sjåføren ned før avreise slik at vi får bedre utsikt) så nå er det kun en frontrute mellom oss og geparden. Han kan med et lite hopp, som ikke koster ham en kalori, hoppe over vinduet før han sitter i fanget, eller strupen, på meg.
Med tanke på at geparden er mest aktiv på dagtid, jakter med synet og er en usedvanlig dyktig og høyt spesialisert jeger, ber jeg stille om at verken sjåføren eller jeg står på menyen i dag. Et stort gjesp fra rovdyret viser lange, skarpe tenner og de store, runde øynene ser rett på oss. Akkurat som han vurderer om han skal endre matvanene sine og prøve noe annet enn antilope. Han bestemmer seg tydeligvis for at det er viktigere å sove enn å spise – til stor lettelse for oss på den andre siden av vinduet.
Forsiktig, forsiktig løfter jeg kamera for å knipse noen bilder. Svetten siler langs ryggen, men det er umulig å la være. Skjønnheten må dokumenteres. Geparden er et strømlinjeformet, langstrakt og langbeint rovpattedyr som kan minne om mynde. Det som kjennetegner geparden er det relativt lille og runde hode med små runde ører og tydelig utadvendte tårekanaler som renner ned mot munnvikene fra innsiden av øynene.
Den lange halen svinger sakte fra side til side og vasker bort støvet på siden av bilen. Han puster lett og vi ser den smale brystkassen bevege seg opp og ned, opp og ned. Våre egne brystkasser beveger seg litt fortere, siden vi fortsatt ikke føler oss helt trygge på hva geparden egentlig vil. Han hviler hodet på forlabbene, lukker øynene og sovner!
– Han synes sikkert at duren fra motoren er beroligende, smiler sjåføren, litt anstrengt.
Han er jo tross alt ansvarlig for meg på denne safarituren. Jeg knipser enda noen flere bilder, men bestemmer meg for at synet ikke skal nytes gjennom et kameraobjektiv. Lener meg tilbake i setet og nyter synet. Ønsket om å komme tett innpå Afrikas ville dyr har i alle fall gått i oppfyllelse, for nærmere naturen kommer du ikke!
Solen flytter seg på himmelen. Noen sebraer gresser rolig i nærheten før de flytter seg videre. Et par store fugler viser frem sine kunster i luften over oss og noen elefanter kan skimtes i det fjerne. Viserne på uret tikker av sted, og vår nye venn på fire poter sover videre. Han snorker litt, flytter så vidt på hodet og drømmer videre.
– Eh, hvordan skal vi få ham vekk fra bilen? Nysgjerrig spør jeg eksperten som har satt seg godt til rette, med armene hvilende på rattet.
– Du ville jo se gepard – og nærmere dette kommer du ikke!
Sant nok det, men nå er det andre behov som står i fokus og jeg har så absolutt ikke tenkt å forlate bilen for å tømme blæren… Denne gang får naturen ikke gå sin gang, men pent vente. Akkurat som vi venter på at den sovende geparden skal våkne.
Etter nesten 40 minutter på sin nye seng strekker han seg, gjesper og kaster et siste blikk på oss. Elegant hopper han ned fra panseret og spankulerer videre over savannen. Den lange halen svinger bak ham og han har ikke hastverk i det hele tatt med å komme seg videre. Han vet at akkurat nå er han kongen på savannen.
Sjåføren setter bilen i gir og setter kurs tilbake til lodgen hvor toalettet venter.
Etter middagen samles gjestene rundt leirbålet og forteller ivrig om sine opplevelser på safarien i dag. Det blir stille da vi forteller om geparden og misunnelige blikk sendes vår vei.
Ja, vi var utrolig heldige som fikk se geparden og nyte synet av den – uten at vi stod på menyen hans.
Jeg pakker sekken og forlater lodgen, vel vitende om at møtet med geparden er langt utenfor det normale. Noen ganger har man bare flaksen på sin side – og geparden på panseret!
GEPARDEN
Tilstand i verden: Sårbar (IUCN Rødlistet)
Populasjon i verden: Under 8 000
- Gepard (Acinonyx jubatus) er en rovdyrart i kattefamilien.
- Geparden lever i Afrika, sør for Sahara og i det nordøstlige Iran.
- Geparden er velkjent som verdens raskeste landdyr og kan komme opp i 110 km/t – og 96 km/t på kun tre sekunder! Den er tilpasset varme savanne-, steppe-, ørken- og krattskoglandskap, og er med sin ekstreme fart og kamuflasjefarger en fryktet jeger for mindre pattedyr.
- Geparden har en kroppslengde fra snutespiss til haletipp på 175 – 220 cm. Skulderhøyden er i gjennomsnitt cirka 80-85 cm.
- Pelsen til geparden er gulrød med karakteristiske, sorte flekker på ryggen og sidene. Buken er hvit. På halsen og fremre rygg har den en mørk, utstående manke, og en hvit flekk bak ørene som vises godt når den legger ørene flatt.
- Hodet er lite, som en katt, men i motsetning til katter har den runde pupiller og litt ulike tenner. Potene er harde og mer avlange enn mange andre kattedyr. Klørne er kortere og sløvere enn hos mange andre kattedyr.
- Karakteristisk for geparden er den sorte randen som går ned fra øynene til munnen, nesten som sorte tårer (derfor også kalt sørgerand av noen) – som hjelper den med å blokkere sollys og gi bedre sikt.
- Navnet gepard stammer fra gresk via italiensk gattopardo (flekket katt).