På stille elver i Botswana

”En gang i tiden la en elv ut på en reise og kom til ørkenen. Istedenfor å forsvinne, likte den sin ensomhet og spredte sin vannkilde ut i et delta og skapte naturens største og vakreste kaleidoskop. Det ble kjent som Okavango og naturelskere kalte det juvelen av Kalahari”.

Det er tidlig morgen i Botswana. Solen har enda ikke nådd sitt høyeste på himmelen da jeg ankommer startpunktet for reisen inn i Okavangodeltaet.

Et par struts slår følge, bare noen meter fra bilen. Noen sebraer gresser rolig på en liten grønn flekk. Insektene surrer og det er et bredt spekter av planter i alle former og størrelser rundt meg. Det er litt forunderlig, med en magisk stemning over det hele.

Hva i all verden?
Jeg blir stående å se ganske så overrasket på båtene som ligger på sandbanken. Er det en slik jeg skal begi meg ut på elven i?

Båten, eller mokoro som det heter, ser jo råtten og synkeferdig ut! Ikke mindre bekymringsverdig når jeg ser at flere lokale sitter og tømmer mokoroen for vann…

– No problem! Det er helt trygt smiler guiden så hele ansiktet lyser opp.

– Den største faren er flodhester som gjemmer seg i sivet, for de kan velte båten så lett som bare det fortsetter han.

Jeg betviler ikke dette og tenker i mitt stille sinn at en øyenstikker kan sette seg på kanten og tippe mokoroen uten problem. Men jeg har valgt å foreta en reise på Okavangos elver i dette fartøyet og da skal jeg jammen gjennomføre det også. Det går sikkert bra!

Stemningsfullt på elven
Telt, soveposer, mat, drikke og ryggsekk blir lastet om bord. Så får jeg beskjed om å hoppe opp i den lille uthulte trestammen. Båtføreren Joseph står bakerst og styrer båten med én lang stokk.

Trestammen jeg sitter i viser seg å være magisk: Stødig og trygg og ikke en dråpe vann kommer inn mens vi glir sakte gjennom det høye gresset. Noen sommerfugler brer sine vinger og flyr forbi oss. Solen står som en knallgul sirkel over oss og Joseph begynner å synge. Med en fantastisk klar og sterk stemme strømmer ordene ut på et språk jeg ikke forstår noe av, men stemningsfullt og vakkert er det.

Okavango-deltaet er verdens største innlandsdelta og ligger nord i Botswana. Elven har sin kilde langt, langt inne i fjellene i det sentrale Angola. Derfra renner det sakte ned mot Botswanas brede landskap. Reisen tar hele fire måneder. Okavango-elven når aldri havet. Den synker ned i Kalahari-platået og former en gigantisk oase i den gylne ørkenen. Over 90 prosent av vannet fordamper, men først har det gitt liv til naturen, dyrene og menneskene.

Deltaet består av en rekke øyer i ulike størrelser og det er noen faste vannveier. Andre vannveier er litt mer variable siden de flyter når det er mye vann. Kjennetegnet på en fast vannvei er at det vokser papyrus langs dem. Veien vi følger er full av dem, og de fungerer som en slags veiviser.

Litt rasling i sivet fører til pulsøkning, men det er ingen flodhester å se. Kanskje de flyttet seg litt i motsatt retning? Noen minutter senere får jeg besøk i morokoen da en liten, og meget skremt, fisk lander i fanget mitt. Han banker med halen og ser på meg med store, livredde øyne. Jeg skvetter nok enda mer enn ham, løfter ham forsiktig opp og sjøsetter ham igjen. Joseph ler og sier at dette var noe utenom det vanlige.

Vel fremme på en liten sandbank går vi i land og teltene settes opp. Kokken starter med middagen og snart fylles luften av duften av velsmakende lokale retter.

Joseph tar oss med noen meter utenfor leiren og viser frem toalettmulighetene. Det er ganske enkelt: Må du så må, og da tar du med deg spaden fra leiren, kommer til denne plassen, gjør det du må og fyller igjen hullet ditt. En forsvunnet spade er altså tegnet på at det er opptatt.

Når mørket ankommer må han få beskjed, slik at vi får følge på dobesøket. Han forsikrer den engelske damen om at de alltid står med ryggen til. Etter leggetid er det strengt forbudt å gå ut av teltet! Løver, hyener, sjakaler og andre rovdyr lusker i området så for vår egen skyld er det best å knipe igjen til morgenen kommer.

Midt i naturen
Etter at middagen er inntatt sitter vi samlet på trestokker og prater. Joseph forteller om hvordan livet i Okavango utarter seg for mennesker og dyr, og om samspillet dem imellom. Jeg er mektig imponert over kvinnene som bærer vesker og baljer med vann på hodet og lurer på hvordan de klarer den balansekunsten.

–Det er ganske lett når man først lærer seg hvordan, smiler Joseph. Det kreves en sterk nakke og en strak rygg. Vent så skal jeg vise deg!

Han spretter opp og henter en rosa balje fra ”kjøkkenavdelingen”. Jeg reiser meg, ryggen rettes opp og baljen plasseres på hodet mitt.

– Se rett frem og gå ned til vannkanten, instruerer han.

Det er ikke mer enn rundt ti meter og til stor jubel fra resten av gruppen kommer jeg helt ned, med baljen på hodet.

– Flott, nå skal jeg fylle den vann og så går du tilbake til leiren! Joseph gliser lurt.

På usikre bein setter jeg en fot foran den andre, det skvulper godt over hodet mitt og på femte steg går det galt. Baljen vil absolutt ikke holde seg på mitt lille hode, og jeg får en ekte dusj. Den afrikanske solen varmer fortsatt godt og opptørkingen går fort.

Til fots i villmarken
Natten kommer fort og leirbålet spraker behagelig og sender varme stråler mot oss mens det knitrer i den lune natten. Til slutt får vi beskjed om å legge oss, for det er tidlig opp neste dag.

Soveposen varmer godt og det er en magisk følelse av å vite at vi ligger her, midt ute i den afrikanske bushen, med ville dyr som naboer.

Jeg bråvåkner og kryper litt sammen i soveposen. Brølet fra en løve, som høres meget misfornøyd ut, runger gjennom natten. Tassing i gresset og så flere brøl. Litt svett blir jeg, med tanke på at det bare er en tynn teltduk mellom meg og savannens hersker. Håper løven ikke er for sulten…

Neste dag vekkes vi av Joseph, som ”banker” på teltduken og informerer om at det er fem minutter til frokosten er klar. Den smaker fortreffelig, inntatt på trestammene og med en sol som så vidt har nådd tretoppene.

– Hørte dere løven i natt? spør Joseph.

Alle nikker bekreftende.

– Den har gått gjennom leiren. Jeg skal vise dere potavtrykkene når dere har spist.

Små er de absolutt ikke – disse potene som ruslet gjennom leiren i nattens mulm og mørke. Heldigvis stod ikke turister på menyen hans i natt.

Joseph slenger geværet på ryggen og så begir vi oss ut på en fottur i Okavango. Landskapet rundt oss er mektig imponerende, og at dette er en oase er det ingen tvil om. Store termitt- tuer stikker opp overalt, fugler sirkler over oss på jakt etter frokost og noen antiloper ser på oss fra buskaset.

Så kommer vi over en gigantisk hodeskalle, alt som er igjen etter en elefant som har vandret over til de evige beitemarker. Joseph er som et stort leksikon og han innvier oss i områdets mange hemmeligheter.

Fotturen avsluttes ved en innsjø hvor noen flodhester koser seg i morgentimene. De ser ikke så farlige ut der de dupper i vannoverflaten, men blir de først sinte så stakkars den det går utover. Plutselig bryter en av dem ut med et stort ”pruuuust” og det bobler rundt ham. Jammen er vi så heldige at noen av dem bestemmer seg for å ta turen opp på land også. Ifølge Joseph skyldes det at jorden er myk og varm.

Tilbake til leiren hvor alt er pakket ned og lastet om bord i mokoroene. Det er på tide å vende tilbake til sivilisasjonen, og det er med tung hjerte vi forlater dette vakre området. Tenk om alle dager kunne vært som disse. Mokoroen glir sakte gjennom vannet og vi venter spent på hva som vil dukke opp rundt neste sving. Noen frosker kvekker samstemt i det høye sivet, som om de vil ta farvel med oss.

Eventyret er over, men en siste liten overraskelse venter oss på kjøreturen tilbake til byen. Den allerede godt overfylte bilen kjører seg fast i den myke sanden og tipper faretruende over mot høyre. Alle mann ut, og så er det bare å sette i gang med å grave! Til slutt må sjåføren og de andre bite i det tørre gresset og hente hjelp. En lokal bonde kommer med en traktor og bilen blir tilslutt frigjort fra sanden. Det kunne minne om en arkeologisk utgravning.

Tilbake på asfaltert vei innser jeg at eventyret i Okavango er over.

For akkurat som elven som la ut på en reise ender den alltid opp her i Okavango – og det samme gjelder nok meg!

BARE OKAVANGO ER OKAVANGO!
(Afrikansk ordspråk)

VERDT Å VITE

• Det anbefales å fly til Maun om du skal til Okavangodeltaet
• I Okavango kan du se flodhester, gnu, sebra og bøffel. Løver og hyener er også ofte sett på øyene.
• Overnattingstur i mokoro anbefales med å kombinere med safari i Chobe nasjonalpark og et besøk til Victoria Falls.
• Botswana er best å besøke i den tørre perioden (april til oktober) når dyrene samles rundt vannhullene og langs elven.