Fra fjellvandrer til pingvin

Etter noen late dager på stranden på Borneo, skal jeg utfordre Mount Kinabalu, Sørøst-Asias høyeste fjell. Kroppen har fått fornyet energi av solens varme stråler og beina er klare til å bli strukket på. Med meg på turen er min gode venninne Kristin, og stemningen er høy i den lille minibussen som kjører oss fra Kota Kinabalu til fjellet.

Kjøreturen tar oss gjennom små landsbyer og et frodig landskap. Ekte nordmenn som vi er, har fjellturer vært en del av oppveksten, og sammen vandret vi i Andesfjellene for bare noen måneder siden. Vi gleder oss masse til turen!

En liten stopp for å fylle på med drikke og snacks til turen. Fjellet vi skal bestige ruver foran oss og det ser innbydende ut: Knallblå himmel og hvite skyer som danser lett rundt toppen. En halvtime senere bremser bussen på startstedet og vi hopper ut. Turen starter ved Kinabalu Parks hovedkvarter. Hilser blidt på den lille guiden vår og får noen instruksjoner om turen opp. Guiden anbefaler at vi leier en vandrestokk og fornuftige som vi er, takker vi ja til tilbudet.

Skolissene er strammet, ryggsekken godt festet og humøret er på topp. Endelig litt action! Vi begir oss i vei mot toppen, som ruver 4095 meter over oss. Mount Kinabalu, eller Gunung Kinabalu som det heter på lokalspråket, ligger i delstaten Sabah på Borneo og ble for første gang besteget i 1851. En meget populær turistattraksjon som lokker fjellvandrere fra hele verden. Fjellet er også på UNESCOs verdensarvliste.

For å nå toppen må du bruke to dager, med en overnatting. Det er tidlig start dag én og rundt halvveis er det overnatting før du starter igjen rundt klokken 02:00. Målet er at du skal være på toppen slik at du får med deg solnedgangen.

Vi legger i vei med en energi som om vi er uovervinnelige. Stien tar oss gjennom et vakkert landskap, med flora og fauna som er spesiell for dette området.  Fossefall stuper nedover fjellsidene og fuglene kvitrer over hodene våre. Svetten renner, for det er varmt, men vi nyter turen. I alle fall de første kilometerne. Så blir det verre og vi forstår hvorfor guiden virkelig anbefalte gåstokk. Stien er ikke slik vi er vant til med fjellturer i Norge. Nei da, den er ”bygd opp” med store trappetrinn, så høye at det er et slit å løfte beina høyt nok enkelte steder. Pulsen slår raskere, svetten drypper og beina blir tyngre og tyngre jo lenger opp vi kommer. Da guiden foreslår en pause, dumper vi takknemlig ned på noen steiner og hiver etter pusten. Lunsjen smaker godt og vi får besøk av en liten krabat som gjerne vil smake litt. Det søte lille ekornet ser på oss som om vi er gale som har tenkt oss videre oppover.

Da guiden gjør tegn til at det er på tide å gå videre, sukker vi stille og sender en liten bønn til høyere makter om hjelp og støtte. Beina er allerede godt slitne, og ryggsekken føles som bly der den sitter fast på en gjennomvåt rygg. Det er fortsatt en gåte for oss hvordan guiden, med sine 150 cm ikke kollapser under vekten av all bagasjen han bærer på. Til tross for at oppakkingen hans veier mer enn han selv, spretter han av sted oppover og oppover. Vi derimot lener oss mer og mer på gåstavene og det går ikke fort.

Vi ankommer til slutt Panalaban, hvor vi skal overnatte. Det viser seg selvsagt at det er en feil i bestillingen og vi er flyttet til hyttene som ligger lengre opp, ikke direkte ved restauranten som bestilt. De 15 minuttene det tar å gå opp til hytta er ikke så mye å snakke om, men når du er så sliten av beina nesten ikke vil bære deg, magen skriker etter mat og temperaturen synker drastisk, ja da virker de som uendelige. Hytta består av flere rom med køyesenger og enkle forhold. Kulden biter seg fast i våre utslitte kropper og vi segner om på sengene. Nå angrer vi sterkt på at vi hørte på damen som tok imot bestillingen vår om IKKE å ta med sovepose. Den er dypt savnet. Heldigvis for oss er det ikke flere på rommet så vi låner teppene fra de andre sengene i håp om ikke å fryse i hjel.

Da vekkerklokken ringer ubønnhørlig 01:30 har jeg mest lyst til å slenge den i veggen. Målet er jo å komme seg på toppen så det er bare å stå opp. Med stivfrosne fingre kler vi på oss og tusler ut i mørket. Normalt sett så liker jeg mørket, som har et mystisk drag over seg, men denne natten virker det bare kaldt, utrivelig og skremmende.

Guiden er klar han – med et stort smil i det værbitte ansiktet. Vi begir oss ut på siste etappen mot toppen. Turen opp tar 4-5 timer. Dette er mye verre enn dagen før! Mesteparten av vandringen er ganske bratt oppover fjellsiden, så du må klamre deg fast og trekke deg opp med hjelp av tykke tau som er festet i fjellsiden. Omgitt av fullstendig mørke er ikke dette det letteste.  Enda mer informasjon damen som tok bestillingen utelot å informere om.

Vi merker at humøret synker noen hakk. Nå holder det omtrent samme nivå som temperaturen – altså nærmest null. Beina flyttes sakte, men sikkert fremover. Oppover og oppover. Mørket slipper litt tak og i det dunkle lyset kan vi se andre klatrere. Rundt oss ligger asiatere strødd, som dekorasjon på fjellsiden. De hiver etter pusten og har tapt kampen om å komme til toppen.

ENDELIG! Et skilt ønsker oss velkommen til Taman Kinabalu! Vi nådde målet vårt på 4095 meter. Kryper sammen på fjellknausen og hutrer i den kalde vinden som farer over toppen. Dette bør bli verdens mest spektakulære soloppgang – med tanke på hvilke strev det var å komme seg opp.

Så ankommer en ny dag i form av en svakt gult lys som starter i horisonten. Det vokser og vokser. Stiger høyere mot himmelen og snart skifter den til oransje og rødt før solen til slutt henger som en stor og varm kule over oss.

Det er først nå det slår oss at vi må NED igjen også…

Beina føles som tømmerstokker og det gjør vondt for hvert skritt vi tar. Seks timer senere, som bestod av akking, sukking og stønning, kommer vi ned på parkeringsplassen hvor marerittet hadde sitt opphav. Lunsjen skal vi innta på en restaurant som ligger enda lenger ned enn der vi avsluttet fjellturen. Vi vurderer sterkt å gi blanke i lunsjen, for måltidet krever at vi må gå ned for deretter å komme oss opp igjen. Sulten overvinner stive legger, og smaker godt.

Fjellturen opp Mount Kinabalu resulterte i at vi gikk fra glade fjellvandrere til pingviner. Jeg tuller ikke! I de neste tre dagene vagget vi av sted som smoking-kledde fugler, vuggende fra side til side. Selv fortauskantene i Singapore var vanskelige å forsere.

I flere uker orket vi ikke en gang snakke om turen opp. Men når gnagsårene grodde, blemmene i hendene forsvant og leggene var normale, ja da tenker vi tilbake på turen med smil om munnen og flirer av det hele…

VERDT Å VITE

• Mount Kinabalu (4095 m) ligger i Kinabalu Park (UNESCO verdensarvliste) i delstaten Sabah på Borneo.
• Det er to ruter opp: The Sumit Trail (som er den enkleste) og The Mesilau Trail.
• Turen tar to dager, med overnatting.
  Du starter ved Timpohon Gate (1800 meter) og overnatter på Panalaban (3273 meter) før du fortsetter til toppen Taman Kinabalu (4075 meter).
• Om natten og morgenen er det kaldt så kle deg godt. Siste etappen (fra Panalaban til Taman Kinabalu) krever at du holder deg fast i et tau så husk hansker.