Reiseblogg, Afrika

Gresset er faktisk grønnere på den andre siden!
I alle fall om vi skal tro på de to millioner dyr som krysser grensen mellom nasjonalparkene Serengeti og Masai Mara hvert år!

Det er verdens største dyrevandring, og ett av de mest spektakulære naturfenomener du kan oppleve. En evig sirkelvandring på 3500 kilometer, drevet frem av regn og jakten på grønne beitemarker.
I begynnelsen av juni begir over én million hvitskjeggede gnuer og pysjamaskledde sebraer seg hen med å krysse Mara-elven. Det friske, grønne gresset i Masai Mara (Kenya) lokker dem over på denne livsfarlige ferden.

Jeg har tatt sommerferie og venter på de nyankomne i Masai Mara. Ifølge rapportene har gnuene og sebraene beveget seg nordover fra Serengeti i Tanzania og krysser nå grensen til Masai Mara. Her venter nye beitemarker – og en horde med turister! Jeg er med andre ord ikke alene om å vente i spenning på dyrene…

Julisolen skinner sterkt over savannen. Taket er slått ned på safaribilen til tross for den intense varmen. Dette er et syn det er verdt å svette for, og kanskje til og med risikere et heteslag. Vannflaskene tømmes, og lyden av kameraknipsing høres. Det er tett mellom safaribilene her ved den flommende Mara-elven. På motsatt side står mange tusen av dyr og venter på at noen skal ta initiativet. Det er nesten så vi kan se de tenke: Er det trygt å krysse? Hvor lurer krokodillene? Venter det løver på den andre siden?

Den dramatiske kryssingen av elven er for de aller fleste tilreisende selve høydepunktet i Den store vandringen. Turistene holder pusten. Kameraene er klare.

DER! En modig gnu bryter ut av flokken og heltemodig kaster han seg ut i det brune vannet. Han kjemper desperat for å nå elvebredden på motsatt side. Showet er i gang. Flokken følger etter. Så en ny flokk. Og en ny flokk etter det. I løpet av bare noen uker krysser to millioner gnu, sebra og gaseller den Mara-elven. Jeg krysser både fingre (noe som er ganske så vanskelig når man også skal fotografere) og tær for at alle og enhver kommer trygt over.

Reiseblogg, Afrika
Lang, laaang rekke av gnuer i Tanzania – på vei mot Kenya.

Den årlige dyreimmigrasjonen er et av naturens virkelige underverk. Besøkende kan beundre en stim av gressetende klovdyr, som renner utover slettene. Det er tusenvis i tallet. De fortsetter å komme, helt til slettene er dekket av et teppe med brungrå pels med krumme nakker og striper i sort og hvitt.

Som fenomen har Den store vandringen ingen start eller slutt. I stedet synes det å være en evigvarende syklus. En runddans som utspiller seg i både Serengeti og Masai Mara. De sørlige slettene i Serengeti tørker inn, matfatet forsvinner og den evige jakten på grønt gress fortsetter. Støvskyene i kjølvannet av endeløse flokker med gnu, sebraer og antiloper beveger seg mot nord, til Masai Mara.

Eller kanskje det ikke er helt korrekt. Den har en start, med fødselen av en halv millioner kalver på de grønne slettene helt sør i Serengeti i perioden januar til mars. Så har den en slutt, for ganske mange av dyrene må bøte med livet under ferden. For dette er en farefull ferd, med livet som innsats. Serengetis 3000 løver vet at buffeen serveres. Så kommer raske geparder og hyeneflokker, Godt over én million gnuer i følge med mange hundre tusen gaseller, sebraer og andre dyr. Totalt er det snakk om over to millioner dyr. Naturlig nok blir det et øredøvende bråk med hylende sebraer, gnusnøfting og millioner av hover som tramper over savannen. Støvskyen pakker inn de tilsynelatende evigvarende dyreflokkene i et vakkert og mystisk slør. Det er et syn og et leven som tar pusten fra de aller fleste. Den store vandringen går ikke upåaktet hen hos tobeinte med kamera – eller firbeinte med sultne mager.

En franskmann i nabobilen forteller høylytt til sjåføren (til alle andres irritasjon) at han synes gnuer er noen dumme dyr. Skal vi snakke om intelligens her så kommer nok franskmannen tapende ut, for gnuen er et av de smartere og mest levedyktige dyrene på savannen. De ser kanskje litt tilbakestående ut, men la deg ikke lure. Gnuen er heller ingen feiging. Til tross for at de kan løpe opptil 80 kilometer i timen er ikke primærforsvaret å stikke av, men å holde ut. Taktikken er å holde sammen i gruppen, med de unge dyrene samlet i midten med de større, eldre dyrene i ytterkant. De har også utviklet flere smarte forsvarteknikker for å beskytte seg mot rovdyr. De sover på rundgang, mens noen altså holder vakt. Forskerne er fortsatt ikke sikre på om dette er instinkt eller tillært oppførsel. Men én ting er sikkert: Dumme er de ikke, disse gnuene vi sitter her og beundrer!

Reiseblogg, Afrika
Gnuene er noen fantastiske skapninger – og under Den store vandringen kan du se dem i tusenvis.

Solen synker snart ned under horisonten. Savannen står i brann. Gnuene kan skimtes som skygger. Giraffenes lange halser stikker opp som kraner på en arbeidsplass. Apenes lek i trærne forstummer. Det er nå rovdyrene våkner på ordentlig. Middagen står for tur. Det rumler i magene og løvinnene gjør seg klare, monsterkrokodiller med enorme gap venter og lure leoparder sniker seg i buskene. Med andre ord: God appetitt til rovdyrene!

Reiseblogg, Afrika
Livets sirkel.
Ikke alle dyrene overlever vandringen, men løvene må jo også ha mat…

Jeg ser på sjåføren og spør pent om vi kan kjøre tilbake til lodgen. Han ser litt forundret på meg; det er jo nå jakten starter. De aller, aller fleste turister ønsker jo å se akkurat dette: Rovdyret som legger ned et bytte. Men jeg er ikke som alle andre turister og innrømmer at jeg ikke orker å se en av de vakre gnuene, sebraene eller gasellene ende sitt liv her på savannen. Jeg vet at for mange av disse dyrene så er ikke gresset grønnere på den andre siden, og at sirkelen avsluttes her.

Så jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er som en gnu: Mitt primærforsvar er å stikke av – ikke holde ut – i alle fall i dette tilfellet!

ÅRETS SYKLUS
Sen juli til tidlig oktober er tiden for å se Den store dyrevandringen i Masai Mara. Resten av året er dyrene i Serengeti.
Gnuene følger regnet, og det grønne gresset som vokser opp.
Regntiden er vanligvis fra oktober til mai – først med den korte regntiden og så den store regntiden i april. Mange av lodgene stenger under den store regntiden og veiene blir gjørmete og ufarbare. Når regnet slutter i mai setter gnuene snuten mot Masai Mara igjen.

Februar – mars
Kalvingen skjer som regel i februar – mars, når dyrene befinner seg helt sør i Serengeti. Dette er en fantastisk tid for å se alle gnuene samlet på ett sted i store mengder, og se alle fødslene som skjer i løpet av bare noen uker. Kalvene reiser seg og løper rundt med moren bare noen minutter etter at de er født.

April – juni
Med magen full av grønt gress og ungene på slep vandrer gnuflokken nordvestover mot permanent vann og busklandskap i Grumeti-området. Store vannområder og elver som må krysses byr på nye utfordringer. Perfekte muligheter for fotografer.

Juli – oktober
Gnuenes evinnelige vandring etter det beste gresset har nå tatt hele flokken inn i Kenya, til de åpne slettene i nasjonalparken Masai Mara. Her krysser de Mara-elven flere ganger. For de som ønsker dramatiske bilder, er dette en utmerket fotomulighet. I Mara-elven venter krokodiller med store gap, og på den andre siden sultne kattedyr.

Oktober – januar
Gresset gulner i Masai Mara og flokkene trekker sørøstover, ned mot Serengeti hvor gresset inneholder mye kalsium, som igjen er bra for kalvene som har begynt å vokse i mødrenes mager. Herfra forflytter de seg sakte sørover.

GÅ IKKE GLIPP AV VERDENS VAKRESTE NATURFENOMEN!

Reiseblogg, Afrika
Overlevde!
Gnuen er lykkelig på motsatt side av elven, og vet at gresset er grønnere her!
Reiseblogg, Afrika
Når først en gnu har krysset, følger de andre modig etter.
Reiseblogg, Afrika
God og mett kan løven rusle videre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Rull til toppen