Normandie – veien mot frihet

Home » Normandie – veien mot frihet

Reiseblogg, Frankrike

Til tross for at det er 73 år siden invasjonen i Normandie, føler jeg en sterk takknemlighet til mennene som vasset gjennom brenningene for å nå strendene, og som kjempet seg videre gjennom Europa og avsluttet andre verdenskrig.

Klokken er rundt 05:00 den 6.juni 1944, og den tyske majoren Werner Pluskat speider ut over Atlanterhavet med kikkert. Han hadde speidet utover bølgene flere ganger denne natten. Klokken 00:20 hadde han over telefon rolig avlagt rapport til hovedkvarteret i Berlin: ”Havet opprørt, ingen skip”. Da han speidet utover denne gangen dukket det opp et skremmende syn. Pluskat får stammet frem ”det må være 10 000 skip ute på havet! Det er utrolig”. Så drukner stemmen hans i bombardementet fra skipene han hadde oppdaget…

Operasjon Overload, som skulle åpne den andre front, låse Det tyske riket i en utmattelseskrig på tre fronter og til sist bringe det i kne, var i gang.

Klokken er rundt 08:20 den 6.juni 2017, og jeg speider ut over Atlanterhavet. Mørke skyer henger som tunge dotter, vinden blåser kraftig og etterlater seg store, hvite topper på bølgene som slår innover land. Jeg ser ikke annet enn Atlanterhavet. Det er ikke noe skremmende syn foran meg. Jeg er ikke vitne til historiens største flåteinvasjon med 7000 skip, 11 600 fly og rundt 156 000 soldater på vei mot Normandie-kysten. Allikevel kan jeg lett forestille meg hvilket syn det må ha vært. Ikke minst forskrekkelsen som Pluskat følte da han så de allierte ankomme.

Allerede i ung alder var jeg fascinert av D-dagen; begivenhetene og mennene som kjempet på strendene. Hendelsene, og ikke minst soldatene, ble virkelige gjennom bøker, filmer og utallige dokumentarer. Jo mer jeg leste og gravde i historiebøkene, jo sterkere ble følelsen av respekt og takknemlighet for hva disse mennene (og kvinnene) faktisk gjorde.

Etter å ha lest Anthony Beavers bok D-Dagen, bestemte jeg meg for å reise til Normandie og se strendene med egne øyne. Forfatteres ord og fotografers bilder var ikke lenger nok. Jeg ville oppleve D-dagen, sted for sted, strand for strand, slag for slag.

Reiseblogg, Normandie
Pointe Du Hoc Ranger Memorial er et godt sted å starte besøket i Normandie.

Pointe Du Hoc
Første stopp i gjenopplevelsen av Kampen for Europas frihet var, naturlig nok, Pointe Du Hoc. Den 30 meter høye klippen ligger mellom strendene Utah og Omaha, og området ble fortifisert av den tyske hæren med betongkasematter og skytestillinger. Da D-dagen kom var det opp til de amerikanske avdelingene 2. og 5. i Ranger Battalion å klatre opp klippen. Jegerbataljonene ble ledet av oberstløytnant James Earl Rudder. Planen gikk ut på at tre jegerkompanier (D, E, og F fra 2. Ranger Battalion) skulle bli satt i land under klippen og klatre opp ved hjelp av tau, stiger og kastekroker for deretter å slå ut fienden på toppen av klippen. Av de 225 soldatene som modig tok seg opp til toppen, så 135 aldri hjemlandet igjen.

Det er helt stille på Pointe Du Hoc. To eldre mennesker vandrer rundt, ansiktene er merket av alvoret. Området er fortsatt preget av kampene som utspilte seg her for så mange år siden. Dype bombekratere i bakken ligger der som åpne sår som ikke vil leges.

Tiden skrues tilbake til 6.juni 1944, og kampen utspiller seg foran øynene mine. Inne i de originale bunkerne høres gjenklangen fra soldatenes tunge støvler mens de løper, knitringen fra maskingevær som desperat avfyres og ordre som ropes ut. Minnestedet gjør det lett å verdsette de ekstreme forholdene som soldatene måtte forsere. Når jeg titter over kanten er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan soldatene klatret opp tauene, som var gjennomvåte og glatte fra havvannet, mens tyskerne fyrte løs ovenfra.

Flere besøkende ankommer, og alle som én stopper foran monumentet som hedrer de tre jegerkompaniene.

Reiseblogg, Normandie
På Pointe Du Hoc skur du tiden tilbake til 6.juni 1944.

”And the American rangers began to climb. They shot rope ladders over the face of these cliffs and began to pull themselves up. When one ranger fell, another would take his place. When one rope was cut, a ranger would grab another and begin his climb again. They climbed, shot back, and held their footing. Soon, one by one, the rangers pulled themselves over the top, and in seizing the firm land at the top of these cliffs, the began to seize back the continent of Europe. ”

President Ronald Reagan, June 6, 1984

Omaha Beach
D-dagen begynte etter planen med at en armada av skip om natten seilte over Den engelske kanal med allierte tropper for å ankre opp utenfor de fem utpekte invasjonstrendene: I øst de tre engelsk- kanadiske sektorene Sword, Juno og Gold, og i vest de to amerikanske strendene Omaha og Utah. Kort tid før skulle tre luftbårne divisjoner lande for å sikre de østlige og vestlige flankene under invasjonen. Etter kraftig bombing og beskyting skulle så angrepsstyrkene til slutt gå i land på disse fem strendene. Når de første angriperne hadde opprettet små brohoder, skulle nye styrker rykke innover i landet. Målet var at på slutten av D-dagen skulle allierte styrker ha tatt Bayeux og konsolidert de fire østlige brohodene og den britiske luftbårne sonen som én fremskutt stilling.

Reiseblogg, Normandie

Klokken 06:30 den 6.juni 1944. Den 1.amerikanske armés angrep på Omaha har startet. Allerede før dette tidspunktet hadde ting gått galt. Været og tidevannet gjorde manøveren til et mareritt allerede før den var kommet ordentlig i gang. Den støttende ildgivningen viste seg å være mindre effektiv enn forventet. De tungt utstyrte soldatene som vasset med vann opp til halsen karet seg fremover til stranden. De ble møtt av en drepende fiendtlig ild som førte til forferdelige tap. Mange soldater ble skutt før de i det hele tatt rakk å forlate landingsfartøyene. Tyskerne hadde i tillegg nylig forsterket forsvaret her på Omaha, og dette hadde ikke den allierte etterretningstjenesten fått med seg. I løpet av formiddagen kjempet de amerikanske soldatene for å komme seg opp fra stranden til skråningene lenger oppe. Gutter ble til menn den dagen. Noen skulle vise stort mot, andre skulle dø, men alle hadde de én ting til felles: De må ha vært skrekkslagne. Om ettermiddagen var amerikanernes brohode på tyskokkupert mark fremdeles usikker.

Reiseblogg, Normandie
Monumentet The Brave står stødig til ære for soldatene som slåss for et fritt Europa på Omaha beach.

Jeg er alene på Omaha. Minnesmerket ruver som en gigant, en ensom og forlatt påminnelse om hendelsene som utspilte seg her for 73 år siden. Bølgebruset fra sjøen og den kraftige vinden overdøves ikke av drønnet fra transportflyene, smatring fra geværer og skrikene fra soldater som ligger såret eller døende i vannkanten eller på stranden. Havet er ikke lenger farget rødt av soldatenes blod. Historier fra de overlevende kan høres når jeg sitter på stranden og stirrer utover havet. Landgangen i Normandie hadde blitt planlagt ned til minste detalj. Den 6.juni 1944 skulle de årelange forberedelsene stå sin endelige prøve. Det var ingen lett oppgave de stod overfor, de 43 250 infanterisoldatene som gikk i land på Omaha den skjebnesvangre dagen. Snikskytterne lå i skjul mellom klippene og plukket soldater én for ­én. Vannet ble farget rødt av blod. Lukten av krutt brant seg fast i nesen og bombardementet fra skipene var øredøvende.

Reiseblogg, Normandie
Omaha beach er annerledes i 2017 enn den var den skjebnesvangre junidagen i 1944.

Den amerikanske kirkegården
En eldre mann står med bøyd hode foran et hvitt kors. Datoen i marmorkorset sier 6.juni 1944. Det er hans far som hviler her. Hvert år reiser han fra USA til Normandie for å hedre sin far, som han aldri rakk å bli kjent med (han var to år da faren falt på Omaha). Jeg spør forsiktig hva han føler. Sinne? Frustrasjon? Oppgitthet?

– Nei, svarer han. Only gratitude (bare takknemlighet).

Akkurat som meg med andre ord. Det føles godt å vite at selv de som ble direkte påvirket av andre verdenskrig uttrykker den samme følelsen jeg har for disse soldatene. Hovedårsaken for min reise hit var jo nettopp for at jeg skal få uttrykt min takknemlighet til de falne.

– Vet du, krigen endret mange mennesker, og ikke minst manges liv. Ikke bare for de som slåss, de etterlatte eller generasjonen som vokste opp. Men du er for ung, sier han, og trekker litt på smilebåndet. Hvorfor er du her, om jeg kan spørre?

– Av takknemlighet og respekt. Disse menn og kvinner ga sine liv slik at jeg kunne vokse opp i et fritt Europa, og jeg verdsetter dem for det, svarer jeg, fullstendig klar over at det er et litt klisjéaktig svar. Men jeg er ærlig.

– Da tok jeg feil. Du er ung, men du har forstått. Så klapper han meg ømt på kinnet før han ser på sin fars grav igjen. Han mumler, mest til seg selv: Tusen takk. Savner deg.

Reiseblogg, Normandie
Her hviler 9387 soldater.

Den amerikanske kirkegården er vakker, med et snev av vemodighet og sorg hvilende over seg. Her hviler 9387 soldater. Av disse er det 9238 kors, 149 David- stjerner, 1557 som er navnløse (savnet i kamp), 41 brødre og tre mottagere av Æresmedaljen. Gravstøttene er stilt opp med nøyaktig presisjon. Det amerikanske flagget vaier sakte i vinden, som har løyet litt.

I The Garden of the Missing er navnene til de som er savnet i kamp inngravert. Ved enkelte navn er det også gravert inn en rose i bronse. Rosen viser at levningene senere ble identifisert og gravlagt.

”Their graves are the permanent and visible symbol of their heroic devotion and their sacrifice in the common cause of humanity.”

Reiseblogg, Normandie
Soldatene hviler under inspripsjonen «I give them eternal life and they shall never perish.»

Rett utenfor inngangen til kirkegården er det et museum, som absolutt bør besøkes. Bilder, uniformer, medaljer og historier gir liv til kampene som utspilte seg på strendene og gir ansikt til de falne som hviler rett i nærheten.

Møtet med den eldre mannen, som stolt og vemodig bærer militærskjorten etter sin far, gjør et dypt inntrykk. Amerikaneren som hedrer sin far med å komme til kirkegården hvert år bærer ikke nag, kun stolthet over sin far og hans bragd, og er en påminnelse om at hva soldatene var villige til å ofre for et fritt Europa.

Besøket på Pointe Du Hoc og ikke minst Omaha har gjort inntrykk, og gjør D-dagen virkelige. Den er ikke lenger tekst i en bok eller scener på tv-skjermen. Strendene er stille vitner om dramaet som utspilte seg, luften er fortsatt full av lukten av blod, krutt og svette. Vårt korte møte setter ting i perspektiv og gir absolutt tid til ettertanke og refleksjon over hva som betyr noe i livet. Samt at det er en konstant påminnelse om menneskets grusomhet og at vi aldri kan la noe slikt skje igjen.

Reiseblogg, Normandie
Personlige eiendeler stilles ut i museet ved den amerikanske kirkegården.

Operasjon Overload var antageligvis den viktigste militære operasjonen i verdenshistorien. Hadde den slått feil, ville nok verden sett ganske så annerledes ut i dag. Soldatene som samlet seg i 6939 fartøyer utenfor kysten av Sør-England den 5.juni 1944 og om kvelden satte kursen sørover mot kysten av Normandie var den fremste linjen av en armé som slåss sin vei gjennom Europa og avsluttet andre verdenskrig.

På Normandies strender fikk vi våre land tilbake. Men det kostet. I dagene fra 6.juni 1944 og frem til 8.mai 1945 hvilte verdens øyne på de allierte. Med seg på reisen gjennom Europa bar soldatene håpet og bønnene fra mennesker som ønsket fred. De kjempet bittert. De kjempet hardt. Meter for meter tok de Europa tilbake. De marsjerte mot seier. D-dagens suksess gjorde det praktisk umulig for fienden å drive de allierte tilbake. Etableringen av den andre fronten representerte et avgjørende fremskritt for de allierte på veien mot seier over Nazi-Tyskland. Hitler og hans drøm om Det tredje riket ble knust i mai 1945. De allierte betalte en høy pris for seieren. Første steg mot fred og et fritt Europa ble lagt på strendene i Normandie. I dag er kyststripen fredfull, men på grunn av hendelsene som utspilte seg her, har Normandie for alltid funnet sin plass i verdenshistorien. Det samme har soldatene som slåss her. Både de som ga sine liv og de som overlevde.

Det er vi takknemlige for!

VERDT Å FÅ MED SEG

Strendene Utah, Omaha, Gold, Juno og Sword
Pointe Du Hoc Ranger Monument
Normandie American Cemetery and Memorial
Musee Memorial 1944 Bataille de Normandie
Musee 6 Juin 1944 D- Day
The Merville Battery
Pegasus Bridge

Kilder:
Anthony Beaver: D-dagen
Historiens Vendepunkter: En verden i flammer 

“I STARTED OUT TO CROSS THE BEACH WITH THIRTY- FIVE MEN AND ONLY SIX GOT TO THE TOP, THAT’S ALL…”

2nd LT BOB EDLIN – US ARMY – 2nd RANGER INFANTRY BATTALION

Reiseblogg, Normandie
Omaha beach – hvor kampen om et fritt Europa startet.
Reiseblogg, Normandie
Utstyr som ble brukt i kampene er spredt over hele Normandie.
Reiseblogg, Normandie
The Merville Battery er verdt et besøk.
Reiseblogg, Normandie
I bunkeren i The Merville Battery kan du oppleve hendelsene i morgentimene 6.juni med et lyd- og lysshow.
Reiseblogg, Normandie
Pegasus Bridge.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Rull til toppen