Landsbysjarm i Romania

Vi har svingt av hovedveien og asfalt erstatter grusvei. Føles som vi har forlatt sivilisasjonen og er på vei tilbake i tid. Selv GPS’en sliter litt på deler av strekningen. Et skilt på nesten halv stang forteller at vi er på rett vei: Viscri er rett frem, bare noen kilometer unna.

En stor saueflokk beiter rolig i veikanten, på grønne enger som strekker seg innover mot fjellskråningene. De har full kontroll på hvor de er og trenger ikke bekymre seg. En bonde er på vei til huset med en trillebår som er mer enn fullastet. Stemningen langs landeveien er meget avslappet, som den stort sett er på landsbygda i Romania.

Rundt fem kilometer senere ønskes vi velkommen at et skilt med «Viscri – Patrimoniu UNESCO». Vi ha ankommet den angelsaksiske landsbyen hvor tradisjoner vedlikeholdes med stolthet.

I 1152 sendte den ungarske kongen Geza II mange angelsaksiske familier til Transilvania som kolonister. Disse familiene bygde en rekke landsbyer som la grunnlag for hvordan området er den dag i dag. Vårt mål for dagen er en av dem.

Viscri ligger mellom Sighisoara og Bran, og er en godt bevart landsby i Transilvania, som er best kjent for sine vampyrer, Dracula og varulver. Det er ikke snev av blodtørstighet i denne herlige landsbyen, som ikke en gang har asfalt i gatene. I tillegg ligger den utenfor allfarvei, og gir et autentisk bilde av en angelsaksisk atmosfære fra middelalderen.

Vi kjører opp den lille hovedgaten, som minner mest om en ryggrad hvor fargerike hus danner ribbenene. Ikke et menneske er å se. Hadde det ikke vært for minibussen som stod parkert ved siden av oss, hadde vi trodd vi var alene i byen.

Jeg ringer kontaktpersonen jeg har fått oppgitt for å sjekke om kusken er langt unna. Vi skal nemlig oppleve byen og området på den lokale måten, og det betyr hest og kjerre.

Fem minutter får vi beskjed om.

Vi benytter sjansen til å strekke litt på beina og utforske byen nærmere. Fargerike hus lener seg mot hverandre, store stabler med vedkubber ligger strødd og en katt smyger seg rundt et hushjørne. På toppen av en pipe har en fugl bygd et enormt rede, og jeg håper husets beboere ikke har tenkt å fyre i peisen med det første.

Landsbyens første innbygger kommer traskende. Taktfast og med blikket rette mot det store trauet med vann som står i veikanten. Det er ikke første gang han bruker dette til å slukke tørsten – det er til og med bygd en liten forhøyning slik at han rekker opp til vannet. En godmodig kar som villig lar seg klappe og kose med.

En eldre mann på sykkel smiler forsiktig mens han tråkker oppover bakken, og så kommer en flokk med kuer som tydeligvis vet hvor de skal gå for å komme hjem. Kupasseren, som er en ung gutt, følger egentlig bare med dyrene. Det blir litt rabalder når en kalv forsøker å gå sin egen vei, men mamma får ham raskt inn i flokken igjen.

Tjue minutter (ikke fem som vi fikk beskjed om) senere høres lyden av hestehover og skranglingen fra en vogn. Transportmiddelet vårt har ankommet. Kusken smiler og ønsker oss velkommen på rumensk. Han snakker ikke et ord engelsk – annet enn okay. Helt greit det, siden det bidrar til en enda mer autentisk opplevelse.

Vi finner tilslutt en ganske komfortabel sittestilling på planken som utgjør setet i vognen. Det er ingenting å holde seg fast i, annet enn kanten av setet eller rammen på vognen. Heldigvis er det ikke høy fart, for hestene legger av sted i et behagelig tempo.

Da vognen stopper blir vi litt usikre på hva som er planen. Kusken snakker jo ikke engelsk, men han peker mot et lite hus, som vi tydeligvis skal inn i. Det viser seg at det er den lokale smeden som skal få æren av vårt besøk.

Smia hans er liten, varm, mørk og røykfylt. Det vanker ingen tvil om at han vet hva han gjør. Smeden står med røyken i munnviken og varmer jernet i essa til det er rødglødende. Så bearbeides det på ambolten. På en, to, tre har han laget en liten hestesko som han stolt overrekker. Den skal visst bringe hell og lykke videre på reisen i Romania.

Turen fortsetter ut av landsbyen, og hestene trekker oss i behagelig tempo på en sti som tar oss over grønne enger. Saueflokker er spredt rundt om i landskapet. Vi kan skimte den hvite kirken som er Viscris landemerke. Takket være den, og landsbyen selv, fikk Viscri en plass på UNESCOs verdensarvliste i 1999.

Vi ankommer skogbrynet og den hittil så behagelige turen blir litt tøffere. Kusken mener tydeligvis at det er en skam å snu, og trosser falne trær og gjørmete stier. Han er bestemt på å gjennomføre hele turen slik opprinnelig planlagt (fra hans side – vi hadde jo ingen anelse om hvilken rute vi skulle ut på). Det blir noen ganske bratte nedoverbakker, hvor kusk, vi og ikke minst vognen, tipper faretruende til både den ene og den andre siden. Selv hestene rister litt oppgitt på hodene og skuler tilbake på kusken. Akkurat som de tenker at «nei, dette blir for dumt!»

Men vi kommer da ned, om en ikke akkurat grasiøst. Kusken snur seg og gir oss tommel opp. Vi kan ikke annet enn å smile og gi ham en tommel opp tilbake.

Vel tilbake i landsbyen takker vi for turen, og gir hestene noen velfortjente klapp på mulen.

Fra et av de fargerike husene vinkes det ivrig fra døren. Et tydelig tegn på at lunsjen er klar. Vi trer inn i den lille spisesalen hvor bordet er flott dekket. Alle rettene er laget på lokale råvarer, og det smaker ypperlig. Grønnsaker, poteter og kjøtt serveres høytidelig av eieren selv, som for anledningen har kledd seg med forkle. Det er laget av konen naturligvis. Akkurat som putene som pryder de fleste stolene.

Jammen kommer han ikke med en liten snaps også. Som helt ærlig ikke smakte like godt som resten av det han serverte.

Magen er allerede full da verten kommer med en stabel pannekaker. Bare duften er nok til å vekke appetitten til live igjen. En stor dose hjemmelaget syltetøy gjør det enda vanskeligere å nøye seg med bare en. Jeg tenker at om jeg sløyfer middagen i kveld, så er det plass til enda en av herlige pannekakene hans…

Vi takker for maten og besøket, og han ønsker oss velkommen tilbake.

Det holder med en dag om du skal besøke Viscri, og landsbyen egner seg utmerket for de som ønsker en opplevelse utenfor turistområdene. Besøket er genuint, avslappende og minneverdig.

Hesteskoen, ja den står på kontoret og sørger for hell og lykke!

VERDT Å VITE

• Viscri ligger i Transilvania, Romania.
• Det er et utmerket sted å stoppe på vei fra Sighisoara til Bran (eller motsatt), som begge er populære reisemål for turister.
• Besøket bør inkluderer tur med hest og vogn, en tur til Viscri Fortified Church (som står på UNESCOs verdensarvliste) og lunsj/middag hjemme hos en av innbyggerne.
• Tur med hest og vogn samt lunsj/middag bør avtales på forhånd. Dette kan bestilles gjennom et reisebyrå.
• Gavetips: Damene lager flotte og fargerike ullplagg, sokker og tøfler, som egner seg som både suvenirer og gaver til de hjemme.