Kapp det gode håp. Et symbolsk og viktig rundemerke for sjøfarerne som kom nordfra. Etter Kapp det gode håp seilte de ikke lenger rett sørover, men vendte skutene østover. Mot det fjerne Østen.
I dag er Kapp det gode håp en av Sør-Afrikas største attraksjoner. Stedet er ikke, som mange tror, det sørligste punktet i Afrika. Det heter Cape Algulhas og ligger 15 mil lenger øst. Men det er Kapp det gode håp som er mest kjent og besøkt.
Navnet oser av mystikk og guttedrømmer: Historier om dramatiske seilas og fatale skipsforlis.
Vi har fulgt veien langs Atlanterhavskysten, som er usedvanlig flott. Flere steder henger veien ut over havet. Den har tatt oss gjennom flere koselige småbyer og vi har stoppet på en rekke utsiktsposter.
Til slutt ankom vi Kapp det gode håp naturreservat (en del av Table Mountain nasjonalpark), som er den nest mest besøkte naturparken i Sør-Afrika, bare overgått av Kruger nasjonalpark.
Vi betaler inngangspenger og kjører mot Cape Point. Naturreservatet er spekket med variert flora og fauna. Det er mer enn 250 fuglearter i området og noen få antiloper. Vi er riktig så heldige og må stoppe for et par struts som er i ferd med å krysse veien.
Cape Point dukker opp foran oss. Vid utsikt, bratte klipper og store bølger som slår oppover fjellsiden ønsker oss velkommen. Det er ganske åpenbart hvorfor den portugisiske oppdageren Bartolomeu Diaz kalte Kapp det gode håp for «Stormkapp» da han som første europeer seilte forbi her i 1488.
Navnet Kapp det gode håp ble senere gitt av Kong Joãn II av Portugal. Det skulle angi at man etter å ha seilt forbi hadde et godt håp om å nå India.
Værgudene er ikke på vår side i dag. Vinden tar kraft i alt som går på to bein, og indiske turister holder på hatter og skjerf mens de poserer foran det obligatoriske skiltet med Cape of Good Hope.
Vi utfordrer skjebnen litt og tar turen enda lenger ut på klippene. Det er ikke hver dag du kan speide ut mot tre verdenshjørner og fornemme fjerntliggende kontinenter hinsides et brusende hav!
Det er nettopp her ved Kapp det gode håp at historien om Cape Town begynner. I løpet av 1600-tallet vokste skipstrafikken til og fra Asia, og ble det behov for en stasjon underveis der fartøyene kunne fylle på med forsyninger. Den nederlandske sjømannen Jan van Riebeeck og 90 nybyggere gikk i land i Table Bay i 1652. Alle var sendt hit av Ostindia kompaniet, som bygde opp en bosetting her. Nå er byen kjent som Cape Town, med flere millioner besøkende hvert år.
Planen var å ta turen opp den imponerende klippen, som byr på enda mer spektakulær utsikt over havet. Der ligger også et fyrtårn fra 1859. Når jeg står og speider utover mot det ville havet, er det ingen tvil om hvorfor fyrtårnet ble bygd. Sikten rundt Kapp (spesielt i tåke) var, og er, ganske dårlig. Ikke mindre enn 23 skip har gått ned her, inkludert det legendariske spøkelsesskipet Den flygende hollender, som forsvant i 1641.
Legenden sier at når det virkelig stormer rundt Kapp, kan du se skipet som seiler forbi. Kapteinen skal flere ganger ha mislykkes i forsøket på å runde Kapp det gode håp. Til slutt skal han ha sverget på at han skulle lykkes, selv om Gud eller Djevelen sto imot ham, og om han måtte prøve til dommedag. Gud skal derfor ha dømt ham til å seile hvileløst rundt på de syv hav til dommedag.
Selv om det blåser ekstremt under besøket vårt, er det ingen tegn av Den flygende hollender, så det er ikke å anse som en skikkelig storm.
Vi tenker å ta den mindre spøkelsesaktige taubanen til fyrtårnet, som ruver 249 meter over oss. Den planen går også i stykker da taubanen er stengt på grunn av vinden.
Siden vi ikke har noe ønske om å rusle rundt her til dommedag, velger vi å returnere til Cape Town. Men vi speider etter Den flygende hollender mens vi kjører langs østkysten tilbake til Moderbyen!
