Reiseblogg, Borneo

Det er stille før stormen. Jungelen omgir oss som har samlet seg langs rekkverket og venter i spenning. Over oss bretter trekronene seg utover og gir sval skygge fra solen. Det er midt på lyse dagen, men inne i jungelen er lyset alltid dimmet og temperaturen mer behagelig. Fra plattformen i treet ropes det. Hans rop møtes med stillhet. Han roper igjen. Så rasler det i trærne og greinene beveger seg. Fortsatt ser vi ingenting annet enn frodig vegetasjon. Plutselig dukker det opp noen hårete skapninger. Våre nærmeste slektninger, menneskeapen, deler 97 prosent felles DNA med oss. Én etter én ankommer de – for de vet at maten er servert.

Jeg befinner meg i Sepilok Orangutan Rehabilitation Center i Sandakan. Det er et av bare fire orangutangsentre i verden, og ble startet allerede i 1964. De er nå Sabahs nest største turistattraksjon, etter Mount Kinabalu, og årlig kommer det rundt 100 000 besøkende hit fra hele verden.

En stor hann henger opp ned og ser på meg. Blikket er rolig mens han ser på den fremmede som står og beundrer ham. Her er han hjemme, og jeg er gjest. Innholdet i bøtten på plattformer er mer interessant enn meg og han beveger seg elegant bortover repene og lander med et lite dump. Så stikker han en hårete hånd ned i bøtten og graver frem frukten, som han fornøyd knasker i vei på.

Reiseblogg, Borneo
Det er viktig med påfyll når du leker i trærne, og vannflasken er kjekk å ha.

De vakre dyrene er sterkt truet
Orangutangene er også kjent som ”jungelmennesket” forbi de oppfører seg og ser ut som oss. De er det eneste dyret i Asia som tilhører de ”store apene” (sammen med sjimpanser og gorillaer i Afrika).

Den imponerende hannen er mett og bestemmer seg for å trimme vekk måltidet. Han leker seg i trærne og veksler mellom greiner og rep. Ganske imponerende med tanke på at han drasser på rundt 140 kilo – fordelt på 140 centimeter. Med et armspenn på opptil 2,4 meter får han det til å se lett ut, denne svingingen mellom trærne. Orangutangene er trebeboere, som vil si at de lever, spiser, får barn og sover oppe i trærne.

Når du ankommer senteret starter omvisningen med en introduksjonsvideo, som er en skikkelig tankevekker. Tynne, utsultede og hårløse skapninger hales vettskremt ut av trange, møkkete bur.

Du får lyst til å gråte (et annet fellestrekk vi mennesker har med orangutangene, for de er det eneste dyret som er i stand til å gråte). Våre nærmeste slektninger lider – og det er vi som er deres verste fiende.

I dag er det mellom 45 000 – 60 000 ville orangutanger igjen. Det høres sikkert mye ut, men la deg ikke lure. Forskere frykter at orangutangen er utryddet om ti år om vi ikke gjør noe.

Årsak: Produksjon av palmeolje og utvidelsen av palmeoljeplantasjer. Bare de siste 20 årene har leveområdene deres blitt mer enn halvert. Orangutangene lever kun i Borneo og Sumatra, som er de største landene innen produksjon av palmeolje. Med andre ord bør du tenke deg godt om før du kjøper denne varen!

Reiseblogg, Borneo
Sosialt og koselig på matstasjonen i senteret.

Dermed er Sepilok Orangutan Rehabilitation Center blitt en viktig base for Borneos orangutanger og gjør en viktig jobb. Ikke bare jobber de aktivt med å redde skadde og foreldreløse dyr, men mest fordi de jobber aktivt med å bevare orangutangenes leveområder. Det er ikke få dytt de har gitt myndighetene, med krav om at de skal verne mer skog, drive forskning og ikke minst: Lære opp oss mennesker.

Senteret startet i 1964 (så dette er ikke et nytt fenomen) og her får orangutangene mat, pleie, medisiner og sjansen til et nytt liv. Målet er naturligvis at de en gang skal bli sterke og uavhengige nok til å klare seg i jungelen på egen hånd. Selv om det er noen historier med en lykkelig slutt, er sannheten at de aller fleste ikke kommer seg vekk fra matstasjonen.

Fascinerende, flotte og sjarmerende er de der de henger opp ned, svinger seg frem og tilbake og gumler fornøyd på frukten sin. Vemodige øyne stirrer på folkemengden, som om de ber om at vi skal ta til fornuft og la dem være i fred. De vil bare drive med sitt de, i tretoppene i jungelen. For det er absolutt ikke det samme å oppleve dem her på senteret som det er i det fri.

Barna forlater ikke moren før de er 7-10 år. Den lille skapningen klamrer seg til mamma og gjør seg til. Det fotograferes ivrig og krabaten er foreviget i alle mulige vinkler og posisjoner. Ungen vet virkelig hvordan han skal sjarmere seg inn i våre  hjerter. Det er fortsatt mange år til han forlater mamma.

Da er det bare å håpe at når han en gang skal forlate redet så er det ut i det fri – ikke at han blir sittende på matstasjonen…

Reiseblogg, Borneo
Perfekt symmetri og balanse mellom barn og mamma.

VERDT Å VITE

  • Sepilok Orangutan Rehabilitation Center er et av bare fire sentre i verden. Det ble startet i 1964 av ildsjelen Barbara Harrison.
  • Senteret har rundt 100 000 besøkende hvert år fra hele verden. Det er Borneos nest største turistattraksjon etter Mount Kinabalu.
  • Inngang koster rundt kroner 60,- for voksne, pluss kroner 20,- i kameragebyr.
  • Orangutangene er klassifisert som utrydningstruet på IUCN rødliste i 2008 og forskere anslår at orangutangen kan være utryddet om bare 10-15 år.
  • Du kan adoptere en orangutang, donere penger eller vise støtte på annen måte her
  • Senteret tar også imot frivillige.
Reiseblogg, Borneo
Ajjjaahhhh!
Jungelmennesket viser seg frem for besøkende.
Reiseblogg, Borneo
Jeg hviler litt her jeg, før jeg forsyner meg med mer frukt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen