Reiseblogg, Egypt

Jobben som reiseleder er en givende jobb som krever engasjerte mennesker. De må gjerne yte maks for at reisende skal bli fornøyd og få det lille ekstra som gir en uforglemmelig opplevelse. Slik tenkte jeg også da jeg var på jobb en dag i Egypt. Utflukten var kamelsafari og i bussen fortalte jeg entusiastisk om kamelens fysikk, levemåte, fart og evne til å tilpasse seg.

Vel fremme ligger kamelene og venter på ivrige norske turister. Full av energi hopper jeg av bussen og viser vei for menneskeflokken til kamelene. Beduinene tar imot oss og fordeler de reisende på ulike kameler som venter på å utføre dagens gjøremål. Det mange ikke vet er at kamelene har meget sterke personligheter – og det skulle vi alle få bekreftet denne dagen…

Til slutt har alle mine reisende kommet seg i salen, noen mer uelegant enn andre. Den finere husfruen fra Hamar ble til slutt sendt tilbake til bussen etter å ha kommentert, sukket og stønnet over at kamelen luktet så grusomt. De er jo ikke akkurat kommet nyvasket ut av kamelvasken!

Reiseblogg, Egypt
Bestevenner som snart skal på tur i ørkenen!

Nå fungerer det slik at beduinene forventer driks etter turen. De går jo tross alt og leier på kamelen slik at turistene skal føle seg trygge. Dermed må reiselederen (som i dette tilfelle er meg) klare seg selv (vi er på jobb og «slipper unna» driksen). Alle er på plass og eventyret kan begynne! Kamelene vandrer godmodige av sted i rolig tempo over ørkensanden. Alt er som det skal.

Siden dette ikke er min første tur i salen så sitter jeg i ekte beduin-stil, med beina i kryss i salen og speider ut over mine tropper. Noen er litt mer ukomfortable ut enn andre, men jeg smiler og sier at det er bare å senke skuldrene så går dette så bra.

Selv sitter jeg behagelig og avslappet. Høyt til kamels. Det drøvtyggende klovdyret med den lange halsen og de lange beina lunter av sted. Solen synker ned over ørkenen og gir fra seg en sterk rødfarge som varmer opp fjellene rundt oss.

Reiseblogg, Egypt
Klar for kamelridning i Egypt!

Plutselig går det i fanden i den to meter høye skapningen og han bykser av sted. Fra meg kommer det høyt ahhh og jeg rekker akkurat å gripe hardt om pinnen på salen før jeg slenges bakover så beina peker rett til værs.  Ved kamelens neste sprang flagrer beina mine nedover langs siden på monsteret igjen – med det resultat at jeg stuper fremover og slår brystet i tidligere nevnte trepinne.

Bak meg blir det godt med oppstyr da beduinene innser hva som skjer. Mine reisende sitter rolig i salen og følger med på dramaet. Tre beduiner slipper tauene på kamelene de har ansvar for, og legger på sprang så kjortlene flagrer. Den fartsglade sprinteren som jeg sitter på (og som sikkert har bestemt seg for å se hvor fort han egentlig kan løpe), har ikke tenkt å gi slipp på ledelsen.

Hovene dundrer mot bakken (som det altså er rundt to meter ned til) så sand og stein kastes opp. Skummet spruter fra den store truten hans og etterlater fine flekker i ansiktet mitt og på skjorten. Beduinene øker farten og lever i den troen at de kan ta igjen dette beistet som nå er oppe i rundt 40 km i timen, som er toppfart for en kamel. Jeg må innrømme at jeg ikke har så stor tro på at de skal ta igjen ørkenens skip (som jeg bytter ut med ørkenens bil i dette tilfelle). De gjør en iherdig innsats, det skal de ha. Yngstemann løfter til og med kjortelen for å kunne øke farten. Med flipp flopper og altfor langt frem til den løpske kamelen, har de tapt for lenge siden.

– Takk og lov for reiseforsikring, tenker jeg, og lurer i neste omgang på hvor langt denne gærningen har tenkt å ta meg. Sinai- ørkenen strekker seg over et meget stort område, så dette kan bli interessant.

Den ellers så late og bedagelige kamelen (som vi virkelig måtte jobbe med for å få til å reise seg før avreise) kommer plutselig i andre tanker. Ikke vet jeg om det var tanken på å være alene med en mildt sagt fortvilet reiseleder eller det faktum at han savnet kompisene sine, men helt plutselig bråstopper han! Denne gangen peker beina mine rett bakover før de faller pladask ned og treffer ham hardt (og velfortjent) i sidene. Så snur han på hodet og ser dumt på meg. Frekk er han også. Da han rister på hodet får jeg nok en dose med kamelspytt i ansiktet.

Jeg får tak i tauet og drar til venstre slik at han skal snu. I rolig tempo lunter han tilbake mot de andpustne beduinene med et fornøyd glis: Jeg kom først over målstreken!

Forresten, jeg er ganske sikker på at beduinenes innsats ikke var for å redde meg, men at de ikke ville miste kamelen! Dyrene er deres levebrød, transportmiddel og bærere, så de er ganske verdifulle for nomadefolket.

Tilbake hos de andre utbryter en røslig kar fra Nord- Norge fornøyd: Jeg fikk det alt på video!

–Jammen bra for deg, for hva gjør jeg vel ikke for at mine reisende skal bli fornøyd, tenker jeg i mitt stille sinn.

Jeg fikk en ridetur jeg aldri kommer til å glemme, og et stort, heftig blåmerke som minne om turen. Kamelen, ja han fikk bevist at verken reiseledere eller beduiner har noe de skulle sagt med tanke på hvem som sjefen!

MORALEN ER: LA DEG IKKE LURE AV KAMELEN SOM VIL VISE SEG FREM!

Reiseblogg, Egypt
Villstyringen og fartsmonsteret tar seg en IKKE-velfortjent hvil etter turen!

KAMEL

  • Slekten Camelus omfatter kamel (to pukler) og dromedarer (en pukkel).
  • Kamelen finnes primært i områder fra Midtøsten til Kina. Dromedaren er mest utbredt i Nord- Afrika og de arabiske landene.
  • Begge kan bli to meter høye, veie opptil 650 kilo og bli 40 år.
  • Den ville kamelen er truet. Den største bestanden (under 1000) lever i Gobiørkenen. Det finnes ikke ville dromedarer, men det er en forvillet bestand i Australia.
  • Kameler og dromedarer er tilpasset ørkenlivet og kan gå opptil ti måneder uten vann. De kan drikke over 100 liter vann på 5-10 minutter.

Reiseblogg, Egypt

 

2 hendelser på “Kamelen som løp av sted!”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Rull til toppen