Eventyret i Zimbabwe er over og vi skal videre til nabolandet Zambia. Som transport har vi kapret en taxi, og sjåføren har smilende forhandlet frem det han hevder er en ”meget, meget god pris”. Med sekkene lett henslengt på ryggen rusler vi etter sjåføren mot bilen. To norske jenter får lettere pusteproblemer og hjertesvikt da vi ser kjøretøyet vi har leid for dagen!
Det er nemlig umulig å fastslå hvilket merke og modell fartøyet foran oss har, eller opprinnelsen. Ikke mye er igjen av den originale lakken, så hvilken farge den hadde da den kom ut fra fabrikken, er fortsatt en gåte. Hjulene er av ulikt kalibre og kun én hjulkapsel sitter igjen. De tre andre er et eller annet sted på veien mellom Harare og en landsby, eller til salgs på et gatehjørne. Kun én lykt er bevart, støtfangeren er godt teipet fast og panseret har en stor fartsdump midt i.
Sekkene legges i bagasjerommet, som for øvrig må festes med rep slik at luken ikke hopper opp og sekkene etterlates i veikanten. Sjåføren smiler enda bredere etter vel utført jobb og åpner stolt døren på passasjersiden.
– Velkommen, sier han og åpner døren galant.
– Forresten så må den som skal i baksetet også inn denne døren foran, for dørene bak sitter fast!
Mindre elegant klatrer jeg inn i baksetet, mens latteren bobler over. Kommer vi trygt frem, eller i det hele tatt frem, til grenseovergangen i dette kjøretøyet, da er miraklenes tid ikke over. Etter litt justeringer i henhold til hvor i setet det ikke stikker opp stålvaiere, får jeg endelig satt meg til ro. Venninnen min kommer seg inn i passasjersetet foran, og med et kraftig spark lukker sjåføren døren for henne.
Et nærmere overblikk av bilens interiør er ikke akkurat beroligende. Hele dashbordet er revet ut, så det er fri innsikt til motoren. Rattet er forsterket med en stålvaier eller tre, hullet der radioen opprinnelig satt er like stort som gapet hos en flodhest og bilbelter er ikke- eksisterende. Jeg mistenker at de er brukt som festetau et eller annet sted i bilen. Vinduet på motsatt side av meg er borte så vi ber om at regnet ikke kommer før vi er kommet frem.
– Ready? Sjåføren tøyer fingrene som en idrettsutøver klar til innsats.
Han knekker litt på nakken, frem og tilbake og graver frem bilnøkkelen. Med noen kraftige trykk på pedalene først, setter han bilen i første og vrir om tenningen. Ikke en lyd. Vrir en gang til og klamper inn pedalen. Host og hark fra motoren. Mer iherdig tramping og mer desperat vridning med nøkkelen. Et eller annet våkner til liv under panseret, som også kunne vært en sint pungrotte. Plutselig høres et raaahhhh, som en løve på jakt, og bilen hopper noen meter fremover, helt uten forvarsel. Det raller i hodet etter støtet med setet foran meg og venninnen min frykter brukket håndledd etter sammenstøtet med døren.
– So sorry, I forgot the car was in the drive mood!
Sjåføren er like forbauset over oss, og vi tenker i vårt stille sinn at om han glemte bilen stod i gir, så er det ikke betryggende for videre kjøring.
Tilslutt får han dirigert bilen ut på veien og vi kan endelig sette kurs mot Zambia. Noen sebraer gresser rolig i veikanten, vi passerer både små og store biler, som er fullastet med alt mulig rart på taket. Speedometer er et ukjent fenomen i bilen så sjåføren justerer farten etter som det passer. En sterk bensinlukt sniker seg inn i metallboksen vi sitter i, og en samtale er utelukket med tanke på de desperate skrikene fra motoren og vinddraget gjennom det forsvunne vinduet.
Et stort hull i veien er ingen hindring, bilen spretter opp og lander med et mindre brak (hvor jeg er sikker på den siste hjulkapselen sa takk og farvel) og tennene klaprer de neste kilometerne.
Han unngår så vidt noen damer med fruktkurver på hodet som aner fred og ingen fare der de rusler mot markedet i landsbyen vi er på vei mot. Tydeligvis ikke noe skille på fartsgrensene på hovedvei og byer for farten forblir den samme gjennom landsbyen. Forskrekkede høner flakser med vingene i håp om å unngå den fargerike klatten som kommer skrikende mot dem, en mann trekker kjerra si ut i kanten og en kurv med appelsiner blir nesten med på ferden.
Med hjertet i halsen, tørr i munnen og svett i pannen ankommer vi grenseovergangen. Sjåføren starter nedbremsingen rundt fem minutter før vi ankommer, så det antas at bremsene ikke er helt som de skal. Han smiler stolt og spretter ut for å åpne døren for oss, som krever en skikkelig innsats og sterke muskler. Til slutt får vi bakset oss ut av bilen. Knutene på repet til bagasjeluken krever også tålmodighet og får sitt endelik når han tyr til en stor kniv.
Vi betaler med skjelvende hender, får sekkene opp på ryggen og vakler på ustø bein mot det lille treskuret som er grenseovergangen mellom Zambia og Zimbabwe. Igjen står en smilende sjåfør og teller sine mindre velfortjente penger.
Belysningen er dunkel inne på kontoret hos passmyndighetene. En ensom figur sitter og halvsover bak skranken, med stempel og stempelpute foran seg. Vi går bort til ham, setter ned sekkene og legger frem pass og penger for visum. Et stort gjesp, som viser frem en tanngard i sår trang etter en sjekk før han ønsker oss velkommen. Like raskt som en skilpadde på vandring tar han pass og penger, teller sakte over for å sjekke at beløpet stemmer og nikker stramt.
Vi venter på at passene skal stemples, men han legger dem pent til side og sørger for at pengene forsvinner i det lille treskrinet foran ham. Stempel og pass forblir urørt. Lettere irritert ser han på oss og informerer om at det er kollegaen hans som stempler passene. Han tar kun imot pengene. Kollegaen er ute til lunsj.
– Når kommer han tilbake da?
– Vet ikke, er det gretne svaret vi får. Dere får bare vente der borte!
En enslig trebenk roper på oss, om enn ikke akkurat så fristende. Der sitter vi, dinglende med beina og hører takviften slite over hodene våre. Svisj, svisj, klank, svisj, svisj, klank… Et av bladene er ikke helt på nett med de andre og bidrar med sin egen melodi som fyller rommet.
Vi venter. På en åpenbaring. På at viften skal komme i rytme. På en passkontrollør som er ute til lunsj på ubestemt tid. Tiden går og viften hangler videre. Pengeinnsamleren har sovnet og snorker høylytt i håp om å overdøve viften. Han lykkes ikke.
Viserne har flyttet seg 34 minutter frem i tid da en stor, meget stor, mann gjør entré. Han tørker vekk siste rest av lunsjen og setter seg på stolen, som gir kraftig etter under den enorme vekten den plutselig utsettes for. Et dunk borti sin sovende kollega så er arbeidet i gang. Lunsj- spiser’n vinker oss over og informerer om at passene vil bli stemplet, visum er gyldig i 90 dager og det er viktig at vi overholder reglene hans. Passet mitt studeres møysommelig. Side for side blar han seg frem til en passende side, og holder det nede som om han er redd det skal stikke av. Stempelputen ligger ved siden av og med høyre hånd griper han stempelet. Høyre arm svinges tilbake med en bevegelse som er en baseballspiller verdig. Så slår han ned i stempelputen med slik kraft at pudder fra puten fyller rommet, og det braker som torden i det lille lokalet. Et nytt brak høres når stempelet treffer passet. Det er tydelig at mannen har gjort dette tidligere, med tanke på presisjon og lengden fra armen til den ledige siden. Stempelet er så vidt synlig, og skyldes at stempelputen et meget tørr! Med andre ord tror jeg ikke det blir noe problem om vi blir lengre enn 90 dager i Zambia – ikke et menneske i verden kan tyde innreisedato på kunstverket til kontrolløren.
Med et nesten usynlig stempel i passet, smaken av pulver i halsen og med litt høyere puls enn normalt etter bilturen, vandrer vi ut på broen som skal ta oss til Zambia. Broen strekker seg 198 meter foran oss, og det er en stor strøm av lokale på vei i begge retninger. 128 meter under oss dundrer den mektige Zambezi-elven av sted, uten å måtte tenke på grensekryssinger og stempler i passet.
Det var med livet som innsats vi bega oss ut på kjøreturen mot Zambia, og det tok sin tid å få visumet, men nå venter Victoria Falls på oss!
Beviset på at vi overlevde kjøreturen og fikk se de mektige Victoria Falls!