Urdyret på Dovrefjell

Jeg har innsett for lenge siden at jeg burde utforske mer av Norge. Så da jentegjengen foreslo en tur til Dovrefjell, med lefser, fjelltur, moskus og norsk natur, var jeg ikke vanskelig å overtale. Helt ærlig så hadde jeg, frem til denne turen, ikke vært lenger nord enn Lillehammer!

Ja da, jeg skammer meg – for det er som man sier: Norge er et vakkert land…

Selv om jeg trives meget godt ute i naturen er det naturligvis muligheten for å se moskus som er mest forlokkende.

Bilen er fullastet med jenter i godt humør, mat, drikke og varme klær. For det er ”problemet” mitt med Norge: Været. Ikke liker jeg regn. Ikke liker jeg kulde. For meg er det kaldt om termometeret viser mindre enn 20 grader. Altså, høyfjellet om sommeren lover ikke godt.

Tro det eller ei, men værgudene er på vår side og solen skinner på en skyfri himmel da bilen tar oss opp gjennom Norge. I det vi passerer Lillehammer jubler jeg over å være så langt nord i vårt lille land. Bondegårder, fjell, elver og noen stavkirker suser forbi på utsiden av vinduet og tar oss til slutt frem til Toftemo Turiststasjon hvor vi har leid hytter for anledningen. Siden det er fredag blir det taco til middag, som smaker utmerket foran hytta vår i skumringen.

Lørdag ankommer med ruskevær. Det har dundret på hyttetaket hele natten og moskussafarien var diskusjonstemaet over frokosten: Skal – skal ikke.

Til slutt bestemmer vi oss for at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlig klær og kjører til Hjerkinnhus Hotell hvor guiden skal møte oss. De mørke skyene trekker seg tilbake og gjemmer seg snart godt over fjelltoppene. Solen kjemper en kraftig kamp for å komme frem og regndråpene forsvinner etter som humøret i bilen stiger.

Vel fremme kan vi konstatere at regntøy kan forbli i sekken, og turen kan utføres i t-skjorte og shorts. Guiden informerer om at myggen biter heftig for tiden så det smøres godt på for å holde disse små skapningene unna. Nistematen er med, drikkeflaskene fulle og forventningene store da vi begir oss oppover i fjellet. Først gjennom bjørkeskog, over noen bekker og så kommer vi opp i et mer åpent landskap hvor mosedotter og gresstuster hersker. I det fjerne kan vi skimte snø på fjelltoppene og i dalsøkkene. Ikke rart at moskusen trives så godt i dette ugjestmilde klimaet. Den er værhard, og de lange hårene beskytter godt mot vær og vind.

Vi strever oss videre oppover og oppover. Vi ser ”rester” etter moskusens vandring fra dagen før og et skjelett. Ingen levende moskus i sikte enda.

Guiden gir beskjed om at selv om moskusen ser uskyldig og snill ut, må vi holde oss på minst 200 meters avstand når vi ser dem. En voksen moskus kan bli 2,5 meter lang og 1,5 meter høy, med en vekt på opptil 450 kilo. De kan nå en toppfart på 60 kilometer i timen så det er altså et lite tog som kan komme mot deg om du er riktig så uheldig.

Etter noen timers vandring senere kommer vi til et flott sted med panoramautsikt over de norske fjell. En stor elv bruser under utstikkeren og et vilt buskas på motsatt side. Guiden har tatt frem kikkerten og speider i åskammen med falkeblikk etter dyrene.

Det vi opprinnelige trodde var steiner, viser seg å være moskuser i beite. Langt i det fjerne er de riktignok, så det er ingen grunn til å bekymre seg over den 200 meter grensen vi ble opplyst om tidligere. Selv om det er 350 moskuser på Dovrefjell er de ikke alltid like lett å se. Vi er heldige med andre ord, men skulle gjerne hatt dem nærmere.

Vår kunnskapsrike guide er i full gang med en leksjon om moskusens levemåte da jeg plutselig trekker ham i ermet. Jeg smiler bredt og peker ned i buskaset på motsatt side av elven. Jammen, mens vi har beundret flokken på noen kilometers avstand, har en ensom hann funnet det for godt å beite nærme oss. Han er utrolig flott, og litt nærmere enn 200 meter, men ikke mye. Siden vi har vinden mot oss er det ingen fare for at han kan lukte oss heller. Det store dyret ser ikke det minste farlig ut, der han rolig spiser gresstuster og koser seg i solsteken.

Vi bestemmer oss for at det passer utmerket å spise litt så vi graver frem nistematen og slår oss ned i skråningen. Under oss fortsetter gubben av Dovrefjell med lunsjen sin. Vi nyter synet, solen og hele opplevelsen.

Etter en times tid har moskusen fått nok av å være på utstilling og rusler videre. Han brøyter seg lett gjennom det tette buskaset og begir seg i rolig tempo videre på sin vandring. Det virker ikke som han har en eneste bekymring i verden. Ikke så rart kanskje, for her i Dovres vakre natur er det han som er kongen – og han vet det utmerket godt.

Restene av nistematen pakkes ned, siden vi er nøye med å bare etterlate oss fotspor i mosen og begir oss nedover igjen. Stemningen er munter, solen skinner fortsatt og vi er midt i Norges vakre natur.

Jammen fikk vi ikke sett den majestetiske kongen av Dovrefjell også!

VERDT Å VITE 

• Moskussafari avholdes hele året om du bestiller på forhånd. I perioden juni til september er det organiserte moskussafarier hver dag.
• Det er fire selskaper som driver med moskussafari på Dovrefjell: Hjerkinnhus Hotell, Hjerkinn Vandrerhjem, Kongsvold Fjellstue og Mountain Experience.
• Moskussafari passer for alle, inkludert barnefamilier.
• Om sommeren tar turen rundt seks timer, avhengig av hvor moskusen er.
• Husk gode sko, varmt tøy, regntøy, niste og drikke.
• Vi bodde i hytter på Toftemo Turiststasjon, som har tilbudt reisende mat og hvile siden 1820.