Elefantastisk i Addo

– Ikke kjør på elefanten!

Aldri i livet om jeg noen gang hadde trodd jeg skulle si de ordene.

Men på kjør-selv safari i Addo Elephant nasjonalpark i Sør-Afrika ble de uttalt.

Foran oss rusler to elefanter midt i veien. Oppmerksomheten er naturligvis rettet mot de majestetiske kjempene foran oss, og sjåføren har – naturlig nok – ikke blikket rettet mot veikanten. Ut av buskaset kommer nemlig en tredje elefant, som bryr seg søtten om den lille bilen vår. Han henger litt etter de to andre familiemedlemmene, og er ivrig etter å ta dem igjen.

Vi var bare centimeter unna en dult, som garantert hadde fått større konsekvenser for bilen enn elefanten. Forklaringen om hvordan skaden oppstod, hadde sikkert ikke falt i god smak hos bilutleiefirmaet. På en annen side så er vi i Sør-Afrika, så de har sikkert opplevd det før.

I nærmere fem minutter kjører vi sakte bak elefantene, som ikke har noe hastverk med å komme seg ut av veien. De har førsteretten, og vi nyter synet (selv om det bare er elefantrumpene vi ser). Det er jo ikke hver dag du sitter i kø bak en elefant eller tre!

Addo Elephant nasjonalpark er Sør-Afrikas tredje største park og ligger rundt en times kjøretur fra Port Elizabeth (om du kjører inn hovedporten).

Parken ble opprettet i 1931 for å bevare de siste 11 Addo-elefantene i området. De store flokkene med elefanter og andre dyrearter hadde alle blitt nærmest utryddet av jegere på 1700- og 1800-tallet. Sent på 1800-tallet hadde også bønder begynt å kolonisere områder rundt parken. Innflytningen ga også utslag på antall elefanter på grunn av konkurransen om vann og avlinger. Konflikten nådde et høydepunkt i 1919 da bøndene påla myndighetene å utrydde alle elefantene. 114 ble drept i perioden 1919-1920.

Heldigvis snudde befolkningen, som førte til at parken ble opprettet i 1931. Konflikten mellom elefanter og mennesker fortsatte, og i 1954 ble det satt opp gjerder. Datidens parksjef, Graham Armstrong, utviklet et elefantsikkert gjerde, som holdt de da 22 elefantene inne i parken. Dette Armstrong-gjerdet brukes den dag i dag.

Selv om parken opprinnelig ble opprettet til å beskytte og bevare én enkel dyreart, faller i dag alle dyrearter samt flora og fauna under bevaringreglementet.

Dermed er det duket for et paradis for safariglade besøkende!

Addo har i dag rundt 600 elefanter samt løver, vortesvin, sebraer, struts, bøfler, fugler, antiloper, surikater, sjakaler og leopard – for å nevne noen av dyrene du kan se på det 1640 kvadratkilometer store området.

De fleste besøkende starter ved Addo Main Camp, hvor du kan enten melde deg på safari med guide eller kjøpe tillatelse til å kjøre selv.

Med tillatelser, kart over parken og instruksjoner om hva som er lov og ikke, kjører vi av sted. En smilende viltvokter sjekker nok en gang tillatelsen og åpner porten for oss.

Vi har ikke kjørt mange meterne inn i parken før vi treffer dagens første dyr. Flere vortesvin gresser rolig i veikanten. På grunn av det store hodet, må de knele ned på albuene når den spiser.

Så dukker det opp sebraer, kuduer og noen eland-antiloper (for øvrig Sør-Afrikas største antilope).

Men det er elefantene vi vil se!

Vi setter kursen mot Hapoor Dam, og det er da den tidligere beskrevet situasjonen med elefanter i veien, oppstår. Lykken er jo for så vidt stor, for vi har sett elefanter. Siden det majestetiske dyret er min absolutte favoritt, jubler jeg høyt allerede. Vi har i alle fall sett dem…

Ved ankomst Happor Dam, blir smilet enda bredere. Her står nemlig fem elefanter samlet rundt vannhullet og slukker tørsten. Det er bare å kjøre inn til siden og nyte synet.

Navnet stammer fra elefanten Hapoor, en legendarisk hannelefant som dominerte parken i 24 år.

«Hap» betyr «kutt» på afrikans, og «oor» betyr «øre». Det sies at det særegne kuttet i øret hans, som ble påført av en jegers kule, er opphav til navnet hans. Takket være dette fikk Hapoor et enormt hat mot menneskene, som varte livet ut. Flere ganger ble parkens voktere tvunget til å flykte når Hapoor gjorde entré. Han dominerte Addo fra 1944 til 1968. De siste årene ble han også utfordret av flere unge hannelefanter – alle måtte gi tapt. Helt til Lanky kom på banen. Hapoor ble drevet vekk fra flokken, og ble en ensom vandrer. Sent på året klarte han å klatre over parkens «uovervinnelige» gjerde, som i nesten 20 år hadde vært elefantsikkert. På grunn av hans aggressive oppførsel så vokterne seg dessverre nødt til å avlive Hapoor i 1968 da han utgjorde en stor trussel utenfor parkens område.

Men legenden om den enorme elefanten lever videre den dag i dag, og det er ved hans vannhull vi nyter synet av elefantene som nå hersker i parken.

Vi er ikke de eneste som har funnet veien hit. Flere biler står på rekke og rad – alle beundrer verdens største landdyr, som for øvrig ikke bryr seg om oss.

Jeg er allerede kjempefornøyd og smiler like bredt som støttennene på elefantene er  lange. Men dagen skal snart bli enda bedre. For over sletten på høyre side av bilen, ut av skogbrynet, kommer den ene elefanten etter den andre. Små som store. På lang, lang rekke ankommer disse fantastiske skapningene. Det virker nesten som en uendelig flokk. De bare fortsetter å strømme på.

I rolig tempo trasker de mellom og rundt bilene (som det begynner å bli ganske mange av). Svinger med snabler og rister lett på de store hodene. Til slutt er det rundt hundre elefanter samlet rundt oss. Vi sitter der og måper.

Foran entusiastiske (og noen litt nervøse, som ekteparet i bilen ved siden av) besøkende, utfører elefantene sine daglige gjøremål. De slukker tørsten, lekeslåss litt, koser med hverandre, tisser og passer på familiens minste medlemmer.

Vårt største levende landdyr er en forsiktig kjempe. Det er tette sosiale bånd i flokken, og disse skapningene har følelsesmessige egenskaper som ligner på menneskets. De sosiale båndene er sterke, spesielt mellom hunnelefantene, som holder seg hos familien hele livet. Selv etter korte perioder fra hverandre, hilser elefantene kjærlig på hverandre med snablene.

Vi sitter her og observerer det hele. Spesielt underholdende er en liten krabat, den minste i flokken, som enda ikke helt har kontroll på verken snabel, bein eller koordinasjon. Under forsøket på å slukke tørsten, skjærer det seg helt. Den lille kolossen går deis i bakken. Han utstøter et lite hyl og klynk. Mor, tanter og søskenbarn strømmer til for å trøste og hjelpe. Etter noen (meget klumsete) forsøk, er han på beina igjen. Resten av tiden holder han seg tett inntil mammas trygge favn.

Etter en halv time med elefantshow, har flokken fått nok og begir seg ut på vandring igjen. Vi har ingen grunn til å være skuffet. Dette er noe av det mest spektakulære jeg har opplevd på safari – noen gang!

Men her på savannen er det dyrene som regjerer, så vil de forlate oss, får de det.

Jeg innrømmer at det er med tungt hjerte samboeren «får lov» til å kjøre videre. Addo er en stor park, og hvem vet hvilke dyr som viser seg frem lenger frem?

Vi passerer noen kuduer som gresser ved skogbrynet, et par vortesvin maser av sted med halen til værs og en struts passerer oss med hodet høyt hevet.

Bare ti minutter senere må vi stoppe igjen: Elefant på spa!

En enslig hannelefant har funnet et gjørmehull og storkoser seg. Den enorme baken er det første som bades, deretter ruller han resten av kroppen. Han slenger gjørme elegant over hodet og nyter det hele.

Alle elefanter har tykk rynket grå eller brun hud (to til fire cm tykk). Rynkene i huden øker overflaten, og hjelper derfor elefanten å holde temperaturen nede. Rynkene gjør også sitt til at fuktighet som legger seg der, etter et vann- eller sølebad, bedre bevarer fuktigheten i huden, og derfor hjelper til med å holde temperaturen nede lenger.

Det er med andre en meget avkjølt elefant som fornøyd kommer opp etter endt spa-behandling. Rolig rusler han opp mot oss, spiser litt underveis. Han rister på hodet og bestemmer at showet er over for denne gang, og forsvinner inn i det tette krattet.

Men denne elefantastiske dagen er ikke over enda. Sakte, sakte kjører vi videre langs Addo veier mens vi speider etter parkens beboere. Flere sebraer og kuduer. Så møter vi tolv vortesvin i gang med lunsjen.

På toppen av bakken får vi god utsikt, og får øye på flere elefanter på sletten i bunnen av bakken.

Jammen blir vi vitne til et par unge hannelefanter som måler krefter mot hverandre også!

Når hannkalven modnes rundt 12-års alderen, forlater de familiegruppen. Noen lever alene, andre slutter seg til flokker med enslige hanner for større trygghet. Hannene etablerer et rangsystem innad i disse gruppene. Kampen vi er vitne er ikke spesielt alvorlig, men de to hannen knuffer litt med støttennene, og det gryntes høyt for å vise hvem som er sjefen.

Vi stopper i god avstand fra elefantene. Noe som viser seg å være en god idé. Den ene av kolossene blir dyttet ut i veien, og basketaket fortsetter. Bilen foran oss gjør det motsatte – som strider mot alle regler: De kjører nærmere!

Lenger opp i veien er en mindre flokk på åtte elefanter, hunner med barn, på vei mot oss. Da flokken kommer nærmere, velger sjåføren i bilen foran oss å kjøre mot flokken. Da elefantene passerer mindre enn én meter fra bilen, velger passasjeren å strekke ut armene for å ta på dem!

Dermed har de brutt flere av parkens regler.

Heldigvis for de i bilen foran, velger elefantene å ignorere dem, og fortsetter målrettet mot søledammen ikke langt fra der vi står parkert. Vi rygger litt for å gi dem plass, lener oss tilbake og nyter nok en gang synet av elefanter som avkjøler seg i gjørmen. Ti elefanter får ikke alle plass i dammen, så det knuffes litt. Så snart et par er fornøyd, trekker de seg tilbake for å gi rom til neste mann.

Tiden går så altfor fort, og vi må videre til byen Port Elizabeth. Vi har derfor lagt opp ruten slik at vi startet ved hovedinngangen (Main Camp), kjører gjennom parken og kommer ut i den sørlige inngangen. Dermed er det bare rundt en halv times biltur til kystbyen.

Jeg har slett ikke lyst til å ta farvel med Addo. Av alle safariopplevelsene, rangerer denne dagen blant topp tre. Synet av rundt hundre elefanter på vandring over sletten, med vannhullet som mål, er uforglemmelig.

Det har rett og slett vært en elefantastisk dag!

VERDT Å VITE

• Addo Elephant nasjonalpark er Sør-Afrikas tredje største park (etter Kruger nasjonalpark og Kgalagadi Transfroniter Park).
• Parken er hjem til rundt 600 elefanter, løver, neshorn, flodhester, leoparder, antiloper, sebraer, vortesvin, struts og en rekke fuglearter.
• Parken ligger 72 km fra Port Elizabeth (om du kjører til Addo Main Camp)
• Du kan kjøre sørover gjennom parken, og komme ut i Matyholweni Entrance Gate. Herfra er det 39 km til Port Elizabeth. Ruten kan kjøres begge veier, avhengig av hvor du starter eventyret i Sør-Afrika.
• I Addo kan du kjøre selv, så lenge du holder deg på veier som er merket «tourist road».
• Noen av veiene er asfalterte, andre grusveier.
• Du kan også delta på guidede safariturer; morgen, ettermiddag eller full dag.
• Det er flere overnattingsmuligheter i parken; fra budsjett til luksus.
• Utenfor parken, med nær beliggenhet, er det også en rekke overnattingsmuligheter.
• Skal du besøke Addo for en dag og kjøre selv, trenger du ikke forhåndsbestille.
• Skal du derimot delta på organiserte aktiviteter, må disse bestilles før ankomst.
• Ved Addo Main Camp kan du kjøpe dagspass. Det er også bensinstasjon, restaurant, suvenirbutikk, toaletter og mulighet til å kjøpe drikke og snacks.
• Du kan ta med egen mat, som inntas i parken. Merk at det er eget inngjerdet område (Jack’s Picnic Site) hvor du kan spise samt grille. Her er det også toaletter.

Klima
Klimaet er forholdsvis varmt. Om sommeren (november til februar) kan termometeren vise over 40 grader. Vinterdagene er milde, men kjølige. Om natten kan det forekomme frost.
Gjennomsnittlig nedbørmengde er 450 mm, fordelt på hele året. Det regner mest i perioden februar – mars og oktober – november.

MILJØFAKTORER SOM TRUER ELEFANTEN

Handel med elfenben
Til tross for at det har vært et internasjonalt forbud mot handel med elfenben i flere tiår, er det fremdeles stor etterspørsel etter støttenner fra elefanter. Ulovlig krypskyting er fortsatt en enorm trussel mot deres eksistens. Om lag åtte prosent av elefantbestanden drepes hvert år.

Tap av naturlige leveområder
Man anslår at to tredjedeler av den afrikanske elefantens naturlige miljøer forsvant mellom 1979 og 2007. Dermed er beiteområdene deres begrenset, og tidligere beskyttede områder blir mer utsatt for krypskyttere.

Konflikt med mennesker
Over hele Afrika sprer bebyggelsen seg, og det har ført til at elefantene kommer i konflikt med mennesker. Elefantene kan forårsake store skader på avlinger og eiendommer.

Klimaendringer
Afrika er sårbart overfor følgene av klimaendringene. Gjennomsnittstemperaturen har steget med nesten én grad i løpet av de siste ti årene, og man forventer at den stiger enda mer.