Ok, så er kanskje ikke Kosovo det første du tenker på når det gjelder reisemål, takket være fortiden og beliggenheten i innlandet på Balkan. Men du skal ikke være så rask med å avvise Kosovo – for her er det mye spennende å se!
For oss ble det riktignok et kort besøk, men det ga mersmak. Vi var i Skopje (Nord-Makedonia) og tenkte at det er like greit å kjøre en tur over grensen når vi allikevel var rett i nærheten. Ryktene sa at vi måtte være forberedt på lange køer ved grensen og at det sannsynligvis ikke var verdt bryet. Skitt samme det tenkte vi, leide oss en bil og kjørte av sted.
Fra Skopje til grensen til Kosovo er det ikke mer enn 30 minutters kjøretur, og turen tok oss gjennom og opp en vakker fjelldal. Grønne åser omringer oss mens bilen tar oss oppover og oppover. Siden vi ikke er like vågale som lokalbefolkningen, tør vi ikke begi oss ut på de ganske så uforsvarlige forbikjøringene enkelte foretar seg. Bedre å ta det med ro og komme helskinnet frem!
Et skilt med at vi nærmere oss grensen dukker opp, og så kan vi skimte grenseovergangen foran oss. Gleden var stor da vi så at det kun var fire biler foran oss. Første stopp er kontrollen ut av Nord-Makedonia, hvor vi må vise pass og tillatelse fra bilutleieselskapet på at vi kan ta bilen inn i Kosovo. Noen meter lenger fremme hilser vi på passoffiseren i Kosovo, som smilende stempler passet og ønsker oss god tur videre.
Dermed befinner vi oss i verdens nest nyest land – selv om landets selvstendig er noe omstridt. Per mars 2020 har 97 av FNs 193 medlemsland formelt anerkjent Kosovo som suveren stat. For oss er Kosovo et eget land, stemplet i passet er godt nok for oss, og vi gleder oss til å utforske hovedstaden Pristina nærmere.
Republikkens navn kommer fra Kosovo Polje (Kosovosletta), hvor det i 1389 ble utkjempet et slag mellom en hærstyrke ledet av en serbisk prins og den invaderende osmanske styrken. På samme sted ble også en osmansk styrke beseiret av en ungarsk hærstyrke i 1448.
Kosovo var en del av Det osmanske riket frem til 1913 da det ble delt mellom Serbia og Montenegro. Landet ble en del av Jugoslavia i 1946, da som provins innen Serbia. På 1990-tallet ble konflikten mellom den albanske befolkningen og jugoslaviske myndigheter opptrappet, og i mars 1999 startet NATO sin bombekampanje. Etter krigens slutt, i juni samme år, ble Kosovo satt under FN-administrasjon. Den 17.februar 2008 erklærte Kosovo seg som selvstendig stat.
Foruten det vakre landskapet, gleder vi oss over hvor gode veiene er. Nok et rykte avfeies – infrastrukturen er topp moderne. I tillegg krysser vi den mest imponerende landbroen jeg noen gang har sett.
En drøy time senere har vi ankommet hovedstaden Pristina, som først dukket opp i historiebøkene i 1342. I dag fremstår byen som en herlig blanding av nytt og gammelt, hvor folk ikke er redd for å hilse eller smile når de passer oss. Vi parkerer ved den store fotballstadion og rusler forbi Newborn Monument, som tydeligvis er et populært fotostopp. Monumentet ble avdekket dagen da Kosovo formelt erklærte sin uavhengighet fra Serbia.
Det som overrasker oss litt er at Bill Clinton har fått sin egen boulevard og statue i byen. Men etter litt research er det kanskje ikke så overraskende allikevel. Den tre meter høye statuen og et stort bilde ble avduket i 2009. Grunnen til at Clinton æres i Pristina skyldes at albanerne i Kosovo ønsket å takke den tidligere amerikanske president for hans hjelp i kampen mot den jugoslaviske regjeringen i perioden 1998-1999.
Rett ved siden av ligger en klesbutikk som bærer navnet Hilary.
Ellers har også president George W. Bush fått en gate oppkalt etter seg i byen. Flere andre byer i Kosovo, inkludert Prizren, har gatenavn oppkalt etter president Woodrow Wilson.
Men vi må videre, for vi ønsker også å få med oss den historiske byen Prizren. Dermed setter vi kursen sørvestover, og etter rundt 60 kilometer er vi fremme. Byen ligger vakkert til, på hver side av elven Bistrica, og er landets nest største by. Brosteinsbelagte gater og gamle moskeer gjør at byen absolutt er verdt å merke seg. Over byen ruver borgen Kaljaja, som ble bygd i det 11.århundre for å beskytte byen mot angrep.
Nå har sulten meldt seg og vi krysser den gamle steinbroen fra det 16.århundre. Det er fullt av mennesker i gatene og støynivået er ganske så høyt. Restaurantene er fulle av folk som nyter dagen under solens varme stråler. Vi fortsetter ut på Shadervan, det gamle torget, som er byens midtpunkt. I løpet av noen få meter blir vi tilbudt en tur med hest og kjerre tre ganger. Midt på torget står en fontene med klart og drikkbart vann. Folk i alle aldre tar seg en sluk. Det sies at om du drikker av vannet, så vil du komme tilbake til Prizren.
Vi finner en restaurant med ledig bord helt ved gaten og slår oss ned. Menyen har en rekke fristende retter og det er vanskelig å bestemme seg. En smilende og noe småstresset servitør kommer for å ta bestilling. Siden det er midt i lunsjtiden går visst drikkebestillingen i glemmeboken – både for oss og nabobordet. Bare bagateller, og servitørens gjestfrihet og velsmakende retter gjør besøket ekstra hyggelig.
Vi avslutter besøket med å ta turen opp til Sinan Pasha, byens eldste og største moské. Inskripsjonene forteller oss at den ble bygd i 1615. Den store kuppelen dominerer bybildet og er et godt landemerke.
Det er på tide å sette kursen tilbake til Skopje. Grensepasseringen går like raskt og effektivt. Da vi forlater Kosovo spør passoffiseren om vi har hatt et fint besøk. Vi kan ikke annet enn å bekrefte at det har vi hatt – og at vi gjerne kommer tilbake!
