Lille Gambia er nok mest kjent for late dager på stranden med en kald drink i hånden og bølgesus. En reise hit kan (og bør) være så mye mer enn konstant påføring av solkrem og svømmeturer i havet. Siden jeg ikke er noen utpreget strandløve og stort bikiniskille ikke er viktig, velger jeg å bruke dagene på å utforske landet.
I tre dager skal vi oppleve jungellivet, bli med på båttur, fugletitting og gjenoppleve Gambias historie. Resultatet ble uforglemmelig!
Klokka har så vidt bikket seks om morgenen når frontlysene bryter mørket som omfavner oss. Vakten ved hotellet spretter opp for å åpne porten. Vi hilser på sjåføren Muhammed og guiden Baks, slenger bagasjen bak i bilen og er klare for første dag av vårt gambiske eventyr.
Første etappe innebærer en 45 minutter lang fergetur fra Banjul til Barra, som ligger på den nordlige bredden av Gambia-elven. Fergeturen er underholdning og livlig, selv så tidlig om morgenen. Passasjerlisten inkluderer både fotgjengere, turister, esler, griser og høner. Litt kaos for å komme av fergen, siden biler, lastebiler, sykler og fotgjengere kjemper om å komme seg av samtidig. Vi må vente en stund på bilen vår, men til slutt kommer en smilende Muhammed kjørende.
Vi blir både overrasket og imponert over den gode veistandarden. Fartsgrenser eksisterer i utgangspunktet ikke. Muhammed bremser kun ned når kontrollposter – og dem er det mange av. Kjøreturen tar oss forbi og gjennom små landsbyer, grønne og frodige enger, våtmarker og flokker med kuer.
Gambia er best sett fra elven
Første stopp er ett av de mest spektakulære stedene i landet: River Gambia National Park. Vi blir litt forvirret når guiden Baks forteller at vi skal ta båt rundt Baboon Islands, som også er hjem til sjimpanser (samt Chimpanzee Rehabilitation Center). Hundrevis av fuglearter samt vervet- og kolobusaper kaller dette tropiske landskapet for hjem, og i vannet er det både flodhester og krokodiller. Dermed er alt lagt til rette for en flott tur på den rolige elven.
Det tar ikke lang tid før kapteinen peker ut i vannet hvor noen store hoder så vidt er synlig. Flodhestene dupper som store kuler, opp og ned. De bruser, forsvinner under og dukker opp igjen noen meter nærmere båten. Stor glede i båten – vi har sett våre første dyr på turen!
Men det er sjimpansene som lokker aller mest. Kapteinen kjører båten opp og ned langs den tette vegetasjon. Ingen skrik. Ingen rop. Ingen bevegelser i trærne. Sjimpansene er ikke å se. Vår gode kaptein ønsker selvfølgelig ikke å skuffe oss, svinger båten rundt en odde, senker tempoet og speider.
Plutselig ser vi bevegelse i buskaset. En sort arm bøyer noen grener til side og åpenbarer seg. Hun setter seg godt til rette, akkurat som hun vet hvor mye det betyr for oss å se henne. Gleden blir enda større når ungen hennes kommer frem. Han svinger seg til de nederste greinene for å slukke tørsten, leker litt i greinene og søker til mammas trygge favn for litt melk. Magisk!
Gambias svar på ønskebrønnen
Lite er kjent om menneskene som bygde de fascinerende steinsirklene som er neste stopp. Men det antas de ble reist mellom år 500 og 1000 av bønder og jegere som ville markere gravplassen til sine konger og høvdinger. Om dette er sant, er fortsatt en diskusjon blant forskerne.
Wassu Stone Circles er blant de største og best vedlikeholdte. Vi starter besøket i det lille museet som illustrerer mulige teorier om tidligere menneskers bosetning i området. Selve området består av flere sirkler, hvor hver har mellom 10 og 24 søyler i lateritt (en rødfarget vulkansk bergart). Søylene er mellom 1 og 2,5 meter høye. Utgravninger har resultert i gjenstander i jern og bronse, pilspisser, keramikkskall og menneskebein.
På alle søylene er det lagt små steiner på toppen og Baks forteller at stedet anses som hellig. Legger du en sten på toppen mens du ønsker deg noe, vil det gå i oppfyllelse. Jeg må naturligvis prøve, og legger min stein på en av søylene. Per i dag har ønsket mitt enda ikke gått i oppfyllelse – og jeg ønsket meg ikke annet enn at samboeren skal slutte å snorke…
En natt i jungelen
Dagen går over til kveld og vi ankommer campen vi skal overnatte. Er du på jakt etter komfort og luksus, er Janjanbureh Camp ikke stedet for deg. Her er det nemlig ikke elektrisitet eller varmt vann. Til gjengjeld får du autentisitet og følelsen av å være i ett med naturen. Herlige vervetaper svinger seg i trærne over oss, fuglene kvitrer og solen er i ferd med å senke seg over elven.
Vi får utlevert nøklene til bungalowen vår. Enkelt innredet med en seng, myggnetting, stearinlys og en pakke fyrstikker. Det er klosett og en dusj. Skal du vaske hender og tenner, må du bruke vann fra den lille krukken på badet. Vi ler litt av å måtte tenne et lys hver gang vi skal på do, men det er en del av sjarmen med å reise. Dusjen er bare en kran, som vingler frem og tilbake. Vannet er heldigvis ikke iskaldt siden det er naturlig oppvarmet.
Kvelden avsluttes med afrikanske trommerytmer og dans fra lokale kvinner. Det siste jeg hører før jeg sovner, er noen hissige skrik fra apekattene. Ikke det verste du kan sovne til!
Frokosten nesten morgen byr derimot på noen (morsomme) utfordringer. Buffeten er satt frem på bardisken, til stor glede for gjester og ikke minst apekattene. De samler seg i små flokker fordelt rundt om i trær og på bakken. Årvåkne, og med en lagånd som et fotballag kan være misunnelig på. I tillegg er de lynkjappe og bryr seg søtten om sinte ansatte som kjefter og smeller med pinner i bakken. Apene angriper brød, ost og muffins med så stor nøyaktighet at det er vanskelig å bli sint. Gjestene ler godt av underholdningen mens de beskytter frokosten sin. Alle som en ble vi (eller frokosten vår) ofre for lynraske apekatter som ville ha sin del av buffeten.
En historie som aldri må glemmes
Vi krysser elven slik de lokale gjør, i en ganske så overfylt pirog. Den lille båten er fylt til randen av mennesker, men det hinder ikke kaptein å ta med en motorsykkel i tillegg. Den legges bare på baugen av båten, mens eieren holder den fast.
Målet for dagen er byen Janjangbureh, grunnlagt av britene i 1832. Byen ligger på MacCarthy Island, og var kjent som Georgetown frem til 1995. Stemningen er meget avslappet, her er det ingen som stresser. Da britene styrte byen var det riktignok annerledes, for byen var et administrativt sentrum og midtpunkt for handelen i Gambia.
Janjangbureh har en meget trist historie, og Baks tar oss med på en omvisning. Da britene kjøpte øya i 1823 oppfordret til de til å avslutte den lokale slavehandelen, som offisielt var avsluttet, men foregikk fortsatt. Britene etablerte en militærbase her, Fort George. Øya var et tilfluktssted for rømte slaver, som ble tatt imot av britene på fortet.
Besøket vårt starter i det som var fortet, hvor vi ser ruinene av rommet hvor fangene ble holdt. På veggene henger fortsatt flere håndjern, hvor slavene ble lenket fast. Turen fortsetter til byens midtpunkt, Freedom Tree. Baks forteller at britene slapp løs slavene fra bryggen, med beskjed om at om de kom frem til treet, fikk de sin frihet. Svært få nådde frem, for britene skjøt og slapp løs jakthunder på de som prøvde seg. Klarte en slave å ta på treet, ble navnet skrevet ned i en bok og han eller hun var fri.
Etter som årene gikk, ble treet felt. I 2002 ble det plantet et nytt tre, som symboliserer en ny start for byen og representerer håp for en bedre fremtid.
Den lille parken med treet har en vemodig stemning over seg, og det er godt å komme ut i gaten igjen hvor smilende barn vinker og roper. «Toubab, toubab!» Det betyr «hvit person» på wolof, og barna elsker å bli tatt bilde av. Enda festligere er det når de får se seg selv på skjermen etterpå.
Fri som fuglen
Eventyret fortsetter og vi setter kurs mot neste stopp, Tendaba Camp, som også ligger rett ved elven. Standarden her er noe høyere enn på første camp, med elektrisitet og skikkelig dusj og klosett. Betjeningen vet ikke hva godt de kan gjøre for oss og serverer iskald drikke på terrassen. Det er bare å lene seg tilbake og nyte livet.
Gambia er et paradis for fugletittere, og opplevelsen er best tidlig morgen eller sent på ettermiddagen. Baks tar oss med til båten som skal bringe oss gjennom mangroveskog og inn på små elveløp i solnedgangen. Vi lar oss imponerer av små og store fugler, noen mer fargerike enn andre. Den vakre naturen danner en perfekt ramme rundt det hele. Solnedgangen på vei tilbake er slående vakker. Elven farges blodrød i det solen takker for seg.
Lunsj i det grønne
Reisen gjennom Gambia nærmer seg slutten. Kjøreturen tilbake til Banjul byr på en tur innom flere lokale markeder, stopp på rismarkene og lunsj i det fri.
Verten vår, Barry, jobber for å forbedre livet til lokalbefolkningen. Selskapet hans ansetter kun lokale og deler av inntekten går til å bygge brønner, skoler og boliger rundt om i landet. Vi er stolte av å ha vært en del av dette.
Som takk inviterer han oss på en autentisk lunsj. På menyen står grønnsaker og kylling kjøpt av lokale bønder i den lille landsbyen Kuloro. Ikke bare er Barry en dyktig guide – han er også en meget god kokk. Maten kokes i en jerngryte over bålet og serveres med stolthet i blikket.
– Smaker det? Usikkerheten er lett å spore i stemmen hans.
– Nydelig, svarer vi med munnen full av mat.
Vi blir belønnet med et smil så varmt at det kan smelte en isbre. For Barry er selve grunnsteinen av Gambia. Han er ekte, åpen, gjestfri og stolt av landet sitt. Det har han all grunn til. Turen inn i hjertet av Gambia har vært over all forventning. Vi har virkelig fått oppleve det ekte Gambia. Brunfargen får vi jobbe med ved en senere anledning!
Vil du lese mer om Gambia?
I blogginnlegget Den siste reisen kan du bli med til landsbyen Jufureh og Kunta Kinte Island
