Jeg står på stranden og ser mine egne fotspor bak meg. De vaskes raskt vekk av havets myke bølger. Her har tusener satt sine fotspor før meg. For dem var dette den siste reisen. En reise uten retur.
En liten øy i havet har skrevet seg inn i historiebøkene. Mye takket være boken og senere tv-serien Røtter, som halve verden snakket om på 1970-tallet. Serien handlet om Kunta Kinte og slavenes liv, og rystet alle som leste eller så serien.
Boken er skrevet av Alex Haley og følger forfatterens gambiske forfar, sju generasjoner tilbake. Haley brukte ni år på å finne sin egen families opprinnelse. Han fant til slutt en gammel mann i Gambia som kunne fortelle om Kinte-familien og gutten Kunta som ble bortført.
Kunta ble født i 1750 i Juffureh, Gambia. I 1767 ble han fanget av slavehandlere og sendt med skip til USA. Overfarten ble gjort i et trangt lasterom sammen med 98 andre slaver. Målet var at han og de andre skulle jobbe på en av de mange plantasjene.
Jeg har akkurat ankommet landsbyen Juffureh. Den ligner på de fleste andre landsbyer i Gambia. Små hus med blikktak, grønnsakshager, unger som leker, geiter og høner som rusler rundt og menn som slapper av under trærne.
Forskjellen er den ni meter høye svartmalte statuen, med brutte lenker som henger fra de hevede armene. På bunnen er det skrevet «NEVER AGAIN!».
Det var nettopp her, i denne landsbyen, Kunta ble født. Det er hit besøkende kommer for å høre mer om Gambias tragiske slavehistorie. Det er hit besøkende kommer for å forstå og minnes.
Røtter var den første tv-serien med svarte hovedpersoner. Den var ikke skrevet for et hvitt publikum. I stedet fremstilte den de hvite som onde, kyniske, brutale slavedrivere. TV-serien ble en braksuksess, og vant Golden Globe og Emmy for beste serie. Alex Haley fikk en Pulitzer, og amerikansk slavehistorie ble eget studium ved 250 amerikanske skoler og universiteter.
Den dag i dag kommer etterkommerne til gambiske slaver hit til Juffureh. De kommer sammen med besøkende fra hele verden.
Besøket i landsbyen starter ved statuen, som en oppfordring til at vi aldri må glemme eller la det skje igjen. Guiden vår tar oss med på en kort spasertur gjennom landsbyen, forbi skolen, noen hus og en flokk med høner.
Det lille museet, Slave Museum, åpnet dørene i 1996. Museet holder til i Maurel Fréres-bygningen, som ble bygd av britene i 1840-årene.
Besøket er ingen hyggelig opplevelse. Lite i størrelse, men rikt på innhold og historie. Guiden ønsker ikke å fortelle noe, men lar oss gå rundt på egen hånd. Vi ser historiske gjenstander som representerer slavehandelen og den umenneskelige behandlingen slavene fikk. Hals- og fotlenker, bilder, illustrasjoner og annonser for slaver til salgs. Museet er et testament om handelen med «sort elfenben», hvor 10-20 prosent av menneskene omkom på det som kalles «Voyage of No Return».
Jeg føler meg rett og slett uvel og trist.
Solens varme stråler og barnas smilende ansikter mens de hinter om at vi skal ta bilder av dem, hjelper på humøret.
Kapteinen hjelper oss om bord i båten, som skal ta oss videre på reisen. Neste stopp er en liten øy som skimtes utenfor landsbyen. Det er vårt siste stopp for dagen, akkurat som det var slavenes siste stopp før ferden over Atlanterhavet.
Øya heter Kunta Kinte Island, tidligere James Island. I 2011 ble navnet endret slik at det fikk et gambisk navn. Den ligger ved munningen av Gambia River og Atlanterhavet.
I 1456 ervervet portugiserne øya fra de lokale herskerne, og det ble bygd et fort; Fort Jacob. Britene overtok styringen av øya slik at de hadde en kontrollpost for handel med gull, elfenben og krydder. De døpte øya om til James Island og fortet til Fort James etter hertugen av York (senere kong James II av England).
Hit ankom tusenvis av slaver. De ble holdt innesperret – stuet sammen i mørke rom uten lys. Det ble åpnet en luke som fangevokterne kastet litt mat gjennom. For de slavene som overlevde fangenskapet og de grusomme forholdene her, var det ingen vei tilbake.
På det meste var 875 slaver samlet her. I løpet av de ni årene (1731-1740) øya ble brukt som oppbevaringssted, ble 36 000 slaver eksportert videre til USA og Europa.
I dag er fortet en ruin. Vær og vind har gjort sitt, og kun 1/6 av øya eksisterer. Den regnes som et viktig historisk sted i den vest-afrikanske slavehandelens historie og fikk fortjent en plass på UNESCOs verdensarvliste.
På båtturen tilbake til fastlandet er vi ganske stille; både guiden, kapteinen og oss.
Jeg snur meg og tar en siste titt på landsbyen og øya. Myke bølger har vasket bort mine fotspor også…
VERDT Å VITE
- Du kan besøke landsbyen Juffureh og Kunta Kinte Island fra Banjul på en dagsutflukt.
Båtturen tar deg oppover Gambia-elven og tar rundt 3 timer hver vei.
Jeg anbefaler å gjøre som vi gjorde: Lei en privat båt med kaptein. Turen går mye raskere. - Vi bestilte turen på forhånd gjennom Tour Gambia. Selskapet fokuserer på å gi noe tilbake til lokalsamfunnet og alle de ansatte er fra landsbyer rundt om i landet.
- Husk å ta med solkrem, hatt, solbriller og kamera på turen.
- Under båtturen er det stor sjanse for å se delfiner som boltrer seg.
- Ta gjerne med noen blyanter, fargestifter og skrivebøker til skolen i Juffureh.
