For 300 år siden gikk europeerne i land på Påskeøya for første gang. De ble møtt av et merkelig syn: Kolossale moai-statuer.
Men hvem stod bak gigantene? Hvorfor ble moai-statuene reist?
Nederlenderen Jacob Roggeveen (1659-1729) var den første europeeren som gikk i land på Påskeøya. Han ankom øya påskesøndag den 5.april 1722, og ga den derfor navnet Påskeøya.
Da nederlenderne oppdaget de imponerende moai-statuene, konkluderte de med at en stor og for lengst tapt sivilisasjon stod bak.
I 1722 bodde det ikke mer enn rundt 3000 innfødte på øya. Ifølge Roggeveen var det altfor få til å gjennomføre så store prosjekter.
Arkeologiske utgravninger de siste 2o årene tyder på at Påskeøya aldri har vært bebodd av en stor og folkerik sivilisasjon. Den skrene jorden har ikke kunne brødfø titusenvis av innbyggere som historikerne lenge antok var nødvendig for å hugge ut og flytte de mange hundre statuene.
Den mest aksepterte teorien er at moai-statuene ble hugget ut av en polynesisk befolkning, for 1000 år siden, eller enda tidligere.
Moai-statuene
I dag er det rundt 1000 statuer, fordelt over hele Påskeøya.
Ved Rano Raraku, der de fleste moaiene ble hugget ut av klippen, finnes det 400 mer eller mindre ferdige statuer. Det kan virke som arbeidet i steinbruddet stoppet brått, ettersom det finnes flere halvferdige statuer igjen i klippen. Alle de oppstilte moaiene ble veltet av de innfødte øyboerne.
En statue som skiller seg betraktelig ut, er Tukuturi, som befinner seg ved Rano Raraku. Den er hugd ut i rød stein og forestiller en knelende skikkelse med tydelig skjegg.
Det sies at moai-statuene representerer døde forfedre eller viktige personer, som merke på gravene deres. Andre mener at statuene avbilder personer som var viktige da moaiene ble reist, eller statuer over personer i familien til den som reiste statuen.
Ned med statuene
Alle de oppreiste statuene på Påskeøya ble på et eller annet tidspunkt dyttet ned fra plattformen (ahu) de stod på. Mange ble delt i flere biter, og alle har blitt skadet etter å ha vært utsatt for vær og vind samt det røffe klimaet på øya. Statuene har tross alt ligget på bakken i over 200 år.
De rundt 50 statuene som i dag står på plattform, er blitt restaurert av arkeologer, fra 1955 og fremover.
Alle moaiene ble veltet av mennesker, ikke av naturkatastrofer som jordskjelv eller tsunami. Da Roggeveen og spanjolene besøkte Påskeøya, var moaiene de så, fortsatt oppreist. Da Kaptein
James Cook ankom fire år senere, la han merke til at noen, men ikke alle, statuene hadde blitt veltet. Dette tyder på at det skjedde gradvis. 1838 var det siste året noen utenfra så en oppreist moai.
Det er to hovedteorier på hvorfor de innfødte veltet statuene, som var så hellige for forfedrene.
Den første teorien går på krig mellom stammene, forårsaket av mangel på ressurser, som igjen medførte at stammene angrep hverandre i jakt på forsyninger. Underveis ødela de fiendens moaier.
Siden landsbyens moai ble satt opp for å sørge for at innbyggerne fikk mana (overnaturlige krefter) og beskyttelse, gir det mening at fienden ønsket å rive ned statuene slik at landsbyen mistet sin beskyttelse. Ved å velte statuene fremover, slik at ansiktet – og spesielt øyene – ble gravlagt. På den måten mistet statuen makten sin.
Den andre teorien hevder at de innfødte rett og slett mistet troen på moaiene, etter å ha sett generasjon etter generasjon bruke tid og energi på statuene – uten å ha fått noe tilbake fra gudene.
I dag vet vi at hovedårsaken til kollapsen i øysamfunnet, var de innfødtes besettelse av moai-produksjon. Selv om det ikke var tydelig for dem på den tiden. Eller kanskje var de fullstendig klar over hva det medførte, men grådighet og ærgjerrighet var viktigere.
Se dem inn i øynene …
Når du ser på de forskjellige moai-statuene, vil du se at noen har utskårede øyenhuler, hvor øyne laget av koraller, ble satt inn. Andre statuer, som de i steinbruddet (Ranu Raraku) og som var i ferd med å bli flyttet på, ikke har øyenhuler.
Dette beviser at øyenhulene ikke ble hugget ut i steinbruddet. Først da statuen ble reist på plattformen, ble øyenhulene hugd ut. Da ble øyene, bokstavelig talt, åpnet, og forfaderens mana og sjel ble vekket til live.
Lange og korte ører
Praktisering av forlengelse av øreflippen eksisterte også på Påskeøya, og det synes tydelig på flere av moai-statuene.
Det er derimot ikke vitenskapelig bevis på at det har vært to etniske grupper, fra separate innvandringer på øya, hvorav én har hatt lange øreflipper og den andre har hatt korte øreflipper.
I stedet var det to folkegrupper med forskjellige kroppsbygninger – en tynn stamme, eller herskerklassen (Hanau Momoko i Rapa Nui) og den mer muskulære arbeiderklassen (Hanau E’epe).
Etter eller annet sted ble ordet E’epe forvekslet med Rapa Nui-ordene Epe (som betyr øre), og lo – og legenden om lange og korte ører var født.
Da Kaptein James Cook besøkte Påskeøya i 1774, kommenterte han at mange av de innfødte fortsatt hadde forlengede øreflipper, og at flere av mennene hang flippen på toppen av ørene når de måtte løpe fort!
Flytting av moaiene
Arkeologene diskuterer fortsatt om hvilken metode som ble brukt for å flytte moaiene fra steinbruddet til endeplassen. Svaret er kanskje at det ikke var kun én måte.
Om du har flyttet et kjøleskap, eller annet tungt møbel, brukte du sikkert flere metoder, avhengig av hvordan «terrenget» i huset ditt var.
Det er viktig å forstå at trærne på Påskeøya ikke ble hugd ned for å flytte statuene. Palmetrærne ble kuttet for å gi plass til å plante avling. Men formen på disse store, foreldete stammene gjorde at de egnet seg utmerket til å flytte tunge gjenstander.
«Veiene» som ble laget fra Rano Raraku ble laget av stein, som viser at det var en tydelige ruter nedover der hvor moaiene ble dratt. Statuene var antageligvis festet på en treramme eller slede, og dratt over rullene. Det antas at søtpoteter ble brukt til å smøre trestammene for å unngå friksjon.
Muntlige fortellinger sier at moaiene gikk til plattformene sine, ved hjelp av mana. Flere forskere, inkludert Thor Heyerdahl, antok derfor at moaiene ble transportert stående. Statuene som i dag finnes på disse «moai-veiene», ligger på bakken – noen med ansiktet ned og andre på ryggen. Dermed er teorien om stående transport langt fra konkluderende.
Ordforklaringer
Pukao
Moaiene som ble hugget ut på slutten hadde også en pukao (hatt) på hodet, som ligner en hårknute på toppen av hodet.
Ifølge lokale sagn, ble mana (overnaturlige krefter) bevart i håret. En pukao ble hugget ut i rød scoria (vulkansk bergart). Fargen rødt anses som hellig i Polynesia, noe som tilsier at moaier med en pukao har enda høyere status.
Ahu
Ordet «ahu» har to betydninger på Påskeøya.
Det ene beskriver plattformen (ahu) som en eller flere moai-statuer står på. Plattformen er vanligvis 1,2 meter høy.
Ordet «ahu» brukes også om stedet hvor moai-statuene står, som anses som hellige. Her ble det utført flere seremonier.
