Reiseblogg, Moldova, Transnistria

En kjempe i grønn militæruniform, med våpenet lett henslengt over skulderen og et stenansikt verdig statuene på Påskeøya, står ved den lille bygningen. Han er stram i både positur og mine, og blikket viker ikke fra vår lille gruppe på fire personer som skal inn på immigrasjonskontoret. Han er én av mange stenansikter som vokter grensen til Transnistria – landet som ikke eksisterer. I alle fall ikke offisielt.

Om du ikke har hørt om Transnistria er det ingen grunn til å fortvile. Du er langt fra den eneste. Republikken er en smal stripe klemt mellom Moldova og Ukraina. Det dekker et landområde som er 50 kilometer på det bredeste og 220 kilometer fra ende til ende.

Da Sovjetunionen kollapset i 1990, brøt Moldova ut av Sovjetunionen. For beboerne i Transnistria-området falt dette ikke i god smak. De fleste var etniske russere som ikke ønsket å være en minoritet i et rumensktalende land. Dermed løsrev de seg fra Moldova, og erklærte seg uavhengige.

Da brøt det ut krig mellom de landene, en krig som varte i to år. Våpenhvile ble inngått i 1992, og Transnistria fikk noe autonomi fra Moldova. Nå var imidlertid Sovjetunionen for lengst historie, og håpet om å fortsatt være en del av Sovjetunionen, var borte. Men arven fra den tidligere kommuniststaten, den levde videre.

Det er det som gjør det fascinerende å reise til Transnistria. En reise tilbake i tid, hvor kommunismen, Lenin, Marx og KGB lever i beste velgående.

For å komme inn i landet må vi først komme forbi Stenansiktet som vokter grensen.
Inne på immigrasjonskontoret venter flere av hans familiemedlemmer. Ikke et hei, smil eller en mine er å se hos de to offiserene som tar imot passene. De studerer passet mitt nøye, ser på meg, ned på bildet i passet, på meg igjen og vender oppmerksomheten mot passbildet nok en gang. Så utstedes en innreisetillatelse, som gjør at jeg kan oppholde meg ti timer i «landet».

Reiseblogg, Moldova, Transnistria

Velkommen til Transnistria – landet som ikke eksisterer! Dagens mål er hovedstaden Tiraspol, som hensetter oss tilbake i tid. En bred aveny tar oss inn til sentrum, som bærer navnet 25. oktober. Oppkalt etter datoen da den bolsjevistiske revolusjonen startet. Gatene er oppkalt etter Lenin og Marx, det er statuer av Lenin, kommunistpropaganda og tanks.

Byen ble grunnlagt i 1792 av den russiske generalen Alexander Suvorov, som bygde noen fort etter at russerne hadde erobret et område fra det osmanske riket.

Flagget som vaier over alle offisielle bygninger har stjerne, hammer og sigd. Skiltene er på kyrillisk (i Moldova brukes latinske bokstaver) og stemningen er rett og slett litt dyster.
Etter Sovjetunionens fall var land som ble selvstendige raskt ute med å fjerne alle tegn fra kommunismen, men ikke her. Transnistria holder fast på samholdet og tilhørigheten.

Egentlig er det en helt bisarr følelse å være her. I et land som ikke eksisterer. I skrivende stund bor det rundt 500 000 innbyggere i landet, hvor om lag 140 000 er bosatt i Tiraspol. De har egen president, flagg, militær, lover, myntenhet og pass. Men de anerkjennes bare av de georgiske utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia, som igjen blir anerkjent av, tja, ingen.

Da jeg spør guiden om hvordan innbyggerne kan reise ut av landet (siden passet ikke anerkjennes som godkjent reisedokument), forteller hun at de aller fleste har to pass: Et fra Transnistria og ett fra enten Moldova, Ukraina eller Russland.

Første stopp er regjeringsbygget, hvor Vladimir Lenin (1870-1924) ruver over oss. Flagget vaier lett i vinden og vitner om en epoke som for lengst er over.

Reiseblogg, Moldova, Transnistria
I Tiraspol lever Lenin i beste velgående.
Han ruver foran Parlamentsbygningen – lenge etter Sovjetunionens fall…

Tvers over gaten står minnesmerket for falne soldater. En sovjetisk T-34 stridsvogn fra andre verdenskrig er hovedattraksjonen, ved siden av en liten ortodoks kirke. Tanksen troner over plassen, som også inkluderer en evig flamme som brenner i en kommuniststjerne. En stor svart tavle bærer navn på de falne.

Året er 1990, og Transnistriakrigen bryter ut. Moldova og utbryterstaten kjemper mot hverandre, og resultatet er høye dødstall på begge sider. Til slutt involverte sovjet-russiske styrker fra den sovjetiske 14.árme seg på Transnistrias side, som endte med en våpenhvileavtale i 1992. Avtalen innebar en innføring av fredsbevarende styrker fra Russland, Moldova og Transnistria. Det ble også opprettet en sikkerhetssone mellom Moldova og Transnistria.

Vi rusler nedover mot elven Dnstr, som lengter etter noen vokaler. Vi passerer noen eldre koner med skaut, krokryggede og bærende på dagens middag. En familie har slått seg ned på en benk og en mann i 50-årene haster forbi. Han er kledd i en treningsdrakt som vi husker fra Sovjetunionens idrettsstjerner og drar på en sykkel fra 50-tallet.

Tiraspol er et merkelig sted. Det er ikke en vakker by, og har ikke så altfor mange attraksjoner. Snarere er den attraksjonen. Her er det få biler i gatene, grå og triste bygninger, men med mange grøntområder.

Det er faktisk litt befriende å vandre rundt i en by hvor det ikke er en eneste McDonald’s eller Starbucks å se. Derimot er varemerket Sheriff svært synlig. Ifølge guiden så har eieren både supermarkeder, bensinstasjoner og kjøpesentre. Siden det er tydelig at eieren har monopol på det meste, spør jeg guiden hva som skjer om noen andre åpner en matbutikk.

– Den varer ikke lenge, sier hun stille.

Sheriff(en) har «donert» et splitter nytt og moderne stadion til fotballaget FC Sheriff Tiraspol. Laget vinner for øvrig ligaen hvert eneste år. På spørsmål om hvem som står bak Sheriff-kjeden, blir det stille på guiden. Vi tolker det dithen at mafiaen er noe man ikke snakker høyt om.

Reiseblogg, Moldova, Transnistria
Minnesmerket over de falne i krig.

Spaserturen tar oss langs elvepromenaden hvor guiden peker på en badestrand på motsatt side. Jeg tviler på at Tiraspol noen gang kommer til å bli en kjent badedestinasjon, men innbyggerne nyter godt av den lille stranden.

Vi fortsetter gjennom den store parken, krysser den brede avenyen og stopper ved statuen av grunnlegger Alexandr Suvorov, som sitter høyt til hest. Vi er på vei til markedet, hvor det selges alt fra grønnsaker, frukt, mat og fisk til plastikkblomster og leketøy. En tannløs kone med skaut bytter ferske grønnsaker mot lokal valuta (transnistriske rubler) mens en yngre mann diskuterer pris med selgeren av epler.

Inne i bygningen blander lukten av ferskt kjøtt og fisk seg sammen, og det svir litt i nesen. Madamen med kniven har tydeligvis gjort dette ofte, for hun svinger armen tilbake og med presisjon kutter en stor del av kjøttstykket som ligger foran henne. Den pakkes raskt inn, legges på en gammeldags vekt og overrekkes eieren med – ja, et smil!

Reiseblogg, Moldova, Transnistria
Hektisk aktivitet på markedet i Tiraspol.

Sulten begynner å gi seg kjent og vi setter kursen mot den lille ukrainske restauranten Kumaneok. Det lille trehuset forsvinner nesten i de grå betongbygningene rundt, og vi ønskes velkommen av servitører kledd i lokale drakter. Maten er velsmakende, og stemningen avslappet og rolig.

Gode og mette (både på mat og inntrykk) er det på tide å vende tilbake til nåtiden og Moldova, et land som finnes – også offentlig.

Forholdet mellom de to landene er anstrengt den dag i dag. Da republikken løsrev seg i 1990 ble en hel generasjon opplært til å se på nabolandet som et separat land med en annen kultur, ulik deres egen. Slikt byr på utfordringer. For Moldova er Transnistria et hinder for EU-medlemskap. Transnistria sliter med økonomiske utfordringer – og sjansen for at de blir anerkjent som egen stat er omtrent lik null.

Vi nærmer oss grensen. Rakryggede menn i grønn militæruniform dukker opp foran oss. Ved utreise trenger vi tydeligvis ikke gå inn på kontoret. Vi leverer pass og innreisetillatelsen til mannen i den lille boksen. Jeg spør sjåføren om han kan be pent om vi kan beholde kortet. Det er jo litt gøy å ha dokumentert at jeg har vært i et land som egentlig ikke eksisterer!

Utrolig nok får jeg både pass og innreisetillatelsen overlevert – med et smil.

Besøket i landet som ikke finnes var en opplevelse jeg ikke vil være foruten. En reise tilbake i tid, en merkelig og bisarr tur til et land hvor alt har stått stille. Spørsmålet er jo da hvor lenge de kommer til å forbli i den epoken, som resten av Europa har tatt farvel med…

VERDT Å VITE

  • Du kan reise til Transnistria fra Moldova og Ukraina.
  • Fra Moldova er det enkelt med en dagstur fra hovedstaden Chisinau.
  • Det går minibusser omtrent hver time fra den sentrale bussterminalen.
  • Du kan også leie bil med sjåfør i Chisinau.
  • Ved ankomst Transnistria må du levere pass og får utlevert en innreiseseddel som medfører at du kan oppholde deg inntil ti timer i landet. Du får ikke stempel i passet.
    Utreisekortet leveres ved utreise. Ønsker du en suvenir fra turen, spør pent om du kan beholde innreisekortet når du reiser ut.
  • Skal du oppholde deg lenger enn ti timer (en dag), må du si ifra ved grenseovergangen og registrere deg hos politiet når du kommer frem til Tiraspol.
  • Det er ingen formaliteter å reise ut/inn av Moldova. Fra deres synspunkt har du aldri forlatt Moldova.
  • Fra grenseovergangen (om du kommer fra Chisinau) er det rundt 90 minutters kjøretur til Tiraspol.
  • Du kan ikke bruke andre valutaer enn transnistriske rubler i Transnistria. Husk å kalkuler på hvor mye lokal valuta du tar ut. Du kan ikke veksle tilbake til verken moldovsk lei (MDL), euro eller amerikanske dollar – selv ikke i Transnistria. Valutaen kan ikke brukes utenfor landets grenser.
Reiseblogg, Moldova, Transnistria
Transnistria er som en reise tilbake i tid.

FAKTA OM TRANSNISTRIA

  • Transnistria er en region som ifølge FN tilhører Moldova, men da Sovjetunionen kollapset i 1990, rev landet seg løs fra Moldova og erklærte seg uavhengig.
  • Hovedstaden heter Tiraspol.
  • Det bor rundt 500 000 mennesker i Transnistria, hvorav rundt 140 000 i hovedstaden.
  • Landet har egen president, militær, politi, valuta, flagg, nasjonalsang og lovverk.
  • Offisielle språk inkluderer rumensk/moldovsk (skrevet med det kyrilliske alfabetet), russisk og ukrainsk.
  • Valutaen er transnistrisk rubel
Reiseblogg, Moldova, Transnistria
Damene tok seg tid til å posere for kamera, og lot salg være salg en liten stund.
Reiseblogg, Moldova, Transnistria
Ingen tvil om hvor tilhørigheten til fruktselgeren ligger.
Reiseblogg, Moldova, Transnistria
Kjeden Sheriff er overalt.
Det sies at den eies av to tidligere KGB-menn, og er en «stat i staten».
Reiseblogg, Moldova, Transnistria
Lunsjen bør inntas på den ukrainske restauranten Kumaneok.
Reiseblogg, Moldova, Transnistria
Overalt hvor du går i Tiraspol, lever det gamle Sovjetunionen i form av flagg og statuer av Marx og Lenin.
Reiseblogg, Moldova, Transnistria
Grunnleggeren av Tiraspol, Alexandr Suvorov, høyt til hest.

2 hendelser på “Transnistria – landet som ikke finnes”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Rull til toppen