Jeg har alltid drømt om å seile en dhow inn i solnedgangen. I Mosambik fikk jeg ønsket mitt oppfylt!
Vi sitter på stranden og venter. I horisonten kan vi skimte dhow’en som seiler mot oss. Det tar ikke lang tid før den treffer sanden, og kaptein Marcus ønsker oss velkommen om bord i den grønnmalte trebåten.
Båten vi nå sitter er en båttype som tradisjonelt ble bygd i områdene rundt Det arabiske hav og Den arabiske gulf. Den fører et eller flere latinske seil, og har skrog der akteret er flatt eller med en akterstavn. Araberne selv brukte ikke ordet dhow, og det er sannsynligvis en avledning fra swahili eller et gammelt arabisk ord for båt.
Kapteinen og hans styrmann får omsider dyttet dhow’en ut fra sandbanken og heiser seilet. En lett vind får godt tak i den lille trebåten, og seilturen er i gang. Her er det bare å lene seg tilbake – og nyte turen.
Vi befinner oss utenfor kysten i det sørlige Mosambik, ved den vakre halvøy Machangulo, snaue to timers båttur fra hovedstaden Maputo. Halvøya er hjem tre naturreservater og to marine reservater, som sakte glir forbi dhow’en.
På en sandbank ikke langt unna har en flokk flamingoer samlet seg. Tidevannet spiller en viktig rolle for innbyggerne i dette området, og de vet å utnytte vannets krefter. Kapteinen forteller at de ikke er så glade i lavvannet, som gjør det vanskelig å transportere varer og mennesker fra øy til øy, men at de har lært å være tålmodige når vannmengden ikke spiller på lag. Vær og vind spiller også en viktig rolle. For oss turister byr lavvannet på mange artige syn, som to fiskere som er på vei hjem. Båten kan ikke seiles så da tar de bena fatt. Et ganske festlig syn – to fotgjengere midt ute på havet!
Vinden får plutselig tak i seilet og farten øker. Styrmannen tar frem kald drikke og en boks med hjemmelaget snacks. Aldri har friterte løkringer smakt så godt som her ute på Det indiske hav!
Praten går lett, og vi spør og graver om hvordan hverdagen er for lokalbefolkningen her ute på øyene. Selv om kapteinens engelsk ikke er den aller beste, smiler han og forteller så godt han kan. Vi får høre om de tre barna hans, jobben som kombinert fisker og styrmann og fuglelivet rundt oss.
Solen er i ferd med å gå ned, og skaper en knallgul himmel, som reflekteres i vannoverflaten. Dhow’en seiler tett på en fiskebåt, hvor mannskapet er i ferd med å avslutte arbeidsdagen. Nettet trekkes inn og dagens fangst plukkes ut. Styrmannen vår forteller at de største fiskene blir fraktet til Maputo hvor de selges, mens de mindre blir fortært på middagsbordet hjemme hos fiskernes familie og venner.
Lavere og lavere på himmelen. Knallgult går sakte over i blodrødt. Det er som om både himmel og hav eksploderer i farger. Seilet blafrer lett i vinden, og kapteinen holder stø kurs mot solen som er i ferd med å forsvinne. Da vi sa vi ville seile inn i solnedgangen, tok han oss virkelig på ordet!
Plutselig er solen borte, spist opp av havet. Kapteinen smiler og lurer på om turen var bra.
– Helt magisk og over all forventning, konstaterer vi fornøyd og forsyner oss med nok en løkring.
Dhow’ens opprinnelse har tapt i historien, men vi kommer aldri til å glemme den magiske seilturen vi hadde langs halvøya i Mosambik. Ei heller den vakre solnedgangen eller kaptein Marcus…
