Togturen som sporet av

Home » Togturen som sporet av

Reiseblogg, India

Vi har alle sett det på tv, film eller Youtube: Indiske tog hvor folk henger på utsiden, slapper av på taket eller sitter i døråpningen. Overfylte, kaotiske og gammeldags. En sort eim av røyk brer seg som et teppe over toget og spyr ut en vemmelig lukt som setter seg godt fast i nesen.

Med dette i bakhodet og min fascinasjon for å oppleve noe utenom det vanlige, var valget lett da jeg skulle velge transportmiddel for reisen i India. Selvfølgelig ble det tog!

En av mine gode venner eier en av Indias største turoperatører så jeg ringer ham for å ordne togbilletter og overnatting for meg. Diskusjonen blir ganske heftig for han er meget bestemt på at jeg ikke skal reise med lokaltog rundt om i landet.

– Det går så bra, forsikrer jeg.

Stille i den andre enden. Så sukker han oppgitt og sier at selv indere med fornuften i behold ikke velger denne reisemåten.

– Jeg er lei av bil med privat sjåfør. Det hadde jeg sist gang. Nå vil jeg virkelig oppleve India, ikke føle meg som en prinsesse, svarer jeg muntert.

Til slutt har vi inngått et kompromiss hvor jeg får de lokale togene mine – på andre klasse. Tredjeklasse ønsket han ikke en gang sin verste fiende…

Så bærer det av sted til sansenes land, India. Med meg på reisen er søsteren min Cecilie.

Vel gjennom passkontroll og ute i folkemyldret praier vi en taxi som tar oss til en koselig restaurant. Etter en velsmakende lunsj ankommer vi togstasjonen for nattog til Umaria.

Reiseblogg, India
Togstasjonen i India er litt annerledes enn i Norge.

Det er hektisk på stasjonen og ikke det aller letteste å finne rett perrong. Men en behjelpelig mann i turban og langt, langt skjegg viser oss veien. Vi flirer godt der vi står og samtykker at vi ikke kommer til å sette fra oss sekkene på perrongen – de beholder vi på ryggen. Om de rører bakken er det garantert at de er like giftige som avfall fra et kjernekraftverk. Perrongen er nemlig dekket av matrester, søppel og ”vannpytter” (om du skjønner hva jeg mener?)! Langs og over togskinnene løper rotter på størrelsen med kattene mine hjemme og dunsten av urin svir i nesen. Dette kan bli interessant, og vi håper at ventetiden ikke blir for lang. Sekkene veier jo tross alt noen kilo.

Som de eneste ikke-lokale på hele perrongen får vi noen blikk fra sarikledde kvinner og menn med turban. De må ha trodd vi er splitter pine gale som står her – frivillig. Klokken som henger over benken rører ikke på seg, og vi trekker den konklusjonen at klokken stoppet da jernbanen ble bygget – eller vasket – sist.

Situasjonen blir enda festligere noen minutter senere da en dame kledd i en flott sari forlater venninnene. Med forlater så mener jeg at hun flytter seg noen meter til siden. Så løfter hun litt på safarien, setter seg på huk og gjør det hun må. Nok en ”vannpytt” pryder perrongen…

En halvtime senere kan vi se de sorte røykskyene og høre toget lenge før vi ser det ankomme stasjonen. Det skriker i bremsene når toget stopper opp. Så blir det liv på perrongen. Indere i alle aldre og størrelser kjemper seg frem til døren (ja, det er faktisk dører på dette toget) som om dette er siste tog mot Umaria på lang, lang tid. Vesker, kofferter, esker med mat og drikke blandes sammen med sari’er og turbaner i et fargerikt kaleidoskop og støynivået er som på en konsert med fjortiser. Nordmennene holder seg litt tilbake – vi akter ikke å risikere armer, bein eller tenner i kampen om å komme først inn på toget. Vi har jo sengeplass, fint markert på setereservasjon på billetten, så hvorfor stresse?

Da vi endelig finner plassene våre bryter vi ut i det som kalles latterkrampe de luxe! Spørs om vi ikke har tatt oss vann over hodet med dette eventyret og at min indiske venn hadde rett. Kupeen er eldgammel, nedslitt og forfallen. Et altfor stort antall små senger er klemt inn for å få med flest mulig passasjer. Lukten av gammel tåfis blander seg med ny, og svettelukten fra de kjempende inderne medfører mindre brekninger. Døren til toalettet, som brukes av alle, kan ikke låses og det er bare et hull i bakken. Forhenget og teppet på sengene kan dateres tilbake til da India fikk sin uavhengighet i 1947, og har ikke blitt vasket siden. Vi bestemmer at vi beholder både jakke og sko på mens vi sover. Ikke nok med det, men sengene er bitte små. Jeg med mine 164 cm får akkurat nok plass til å strekke meg ut, men Cecilie med sine 176 cm sliter litt mer. Legger også til at all bagasje må oppbevares i sengen. Så med en togtur på 13,5 time kan det bli slitsomt for knærne.

Reiseblogg, India
Det er trangt i sengen på toget!
I tillegg må bagasjen dele seng med deg…

Humøret vårt er allikevel på topp. Lukten i kupeen blir du vant til og snorkelyder av ytterste volum fra rundt 60 indiske menn blir til musikk i dine ører. Skal vi på toalettet må vi være to slik at én av oss passer døren. Husk å ikke rør noe som helst når du tilbringer tid der inne!

Til tross for alt dette uvanlige sammensurrie av lukter, lyder og brekninger, sov vi i alle fall litt underveis. Toget ruller av sted gjennom det indiske landskapet og vi gleder oss bare til å komme frem.

Når man er på tur må man forvente at uforutsette ting kan skje. Denne togturen ble ikke noe unntak. Da vi ankommer stasjonen i Umaria og er klare til å stige av, har konduktøren (hvis eneste jobb er å åpne dørene slik at folk kommer av og på) sovnet! Det er to konduktører i hver vogn, én for hver side av vognen, men han på ”vår” side sov så søtt. Dermed kom vi ikke av toget, men stod ferdig med sekkene på og vinket farvel til stasjonen. Sjåføren som skulle hente oss klokken 05:35 ble stående igjen alene han stakkar.

Vi fortviler ikke sååå mye og griper fatt i den konduktøren som er våken, som står side om side med sin halvvåkne (og meget lei seg) kollega. De ringer til ”stasjonsvokterne” på neste stopp og informerer om vår situasjon. Som et plaster på såret får vi te og kjeks. Det er jo 40 minutter til neste stopp. Sengene våre var allerede okkupert av andre, så vi blir sittende på golvet ved dørene.

Vi holder mildt sagt på å flire oss i hjel av hele situasjonen. En veldig tidlig telefon til min indiske venn som arrangerte alt slik at han kan informere sjåføren om at vi kommer – dog noen timer senere enn planlagt.

Bremsene på toget skriker nok en gang, og nå er det hele to konduktører som hjelper oss. Denne stasjonen er bokstavelig talt midt i ingen-manns-land og består av en betongblokk på 3×3 meter. Vi ramler lattermilde av toget og har ikke peiling på hvor i India vi er. To smilende herrer kommer oss i møte, og viser frem skiltene sine. De er de berømte ”stasjonsvokterne” som skal bistå bortkomne nordmenn. Cecilie tenner en røyk, men får streng beskjed om at det ikke er lov å røyke på perrongen. Hun må gå ned fra betongen.

Reiseblogg, India
Våre indiske «stasjonsvoktere» forteller om rutinene på indiske tog og perronger.

Så setter de i gang med å skaffe oss en bil som kjører oss tilbake til opprinnelig stasjon. Stakkars han som blir vekket fordi en annen sov på jobb. Vi sitter der vi, på sekkene våre og ser på soloppgangen mens vi venter. En ku kommer rolig traskende forbi perrongen, foretar dobesøket rett foran oss og etterlater en mindre forfriskende ruke. Noen minutter senere kommer en sarikledd dame, bøyer seg raskt og i en håndfei plukker opp kuas avfall. Den putter hun i veska og går videre.

– Kjekt å ha, flirer jeg mens Cecilie setter røyken i halsen.

Endelig er transporten vår ankommet og en litt trøtt sjåfør ønsker oss velkommen til India. Hyggelig er de i alle fall. ”Stasjonsvokterne” blir med på ferden siden de er bekymret for at vi ikke skal komme trygt frem. Bildørene skal vi vel klare å åpne selv, men snilt gjort. Med en kjøretid på rundt én time blir vi godt kjent med våre hjelpere.

Endelig kommer vi frem til rett stasjon, hvor en meget bekymret sjåfør venter. Sekkene lastes inn og så bærer det av sted til lodgen vår. Våre nye venner insisterer på at vi sender en sms når vi er kommet trygt frem. Vi takker for hjelpen og vinker farvel.

Så hører det også med til historien at min indiske venn hadde bestilt rom til oss på en femstjerners lodge – noe var vi meget takknemlig for. Noen ganger er det greit med litt luksus.

Våre nye venner, ”stasjonsvokterne”, de fikk en sms om at alt var bra. Vel hjemme i Norge noen måneder senere fikk jeg en sms fra en av dem hvor han inviterte oss til bryllupet sitt.

Selv om togturen byttet spor og ikke tok oss til rett perrong så førte den oss ut på nye eventyr!

DET GÅR ALLTID ET TOG I INDIA – SELV OM DET IKKE ALLTID GÅR PÅ SKINNER!

Reiseblogg, India
På togene i India vet du aldri hva som dukker opp utenfor vinduet!
Reiseblogg, India
Her går du ikke før du virkelig må!
Reiseblogg, India
Endelig fremme på hotellet – og fjerner hodepinen med en kald drikke…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Rull til toppen